Fortjener alle tilgivelse?

Kap.29

Det hamret hardt på døren til rommet og jeg hørte at guttene ropte utenfor. "Jason og Scarlett, dere må stå opp!" Jeg ristet svakt i Jason og satte meg opp i sengen. "Hva er det?" skrek jeg til guttene og gikk bort og låste opp døren. "Alex er etter deg igjen", sier Caden med fullt av stress i stemmen. Jason spratt opp fra sengen og kom bort til oss. "Og hvordan kan du være så sikker på det?" sier han med en hard stemme og tok den ene armen rundt meg. "Han la denne på trappen med en stein over", sier Mike og rakte meg en lapp.

Hun du har kjær, vil ikke holde seg nær - Alex

Hjertet mitt begynte å hamre fort mens jeg ga lappen til Jason. "Den drittsekken", sier Jason og det hørtes nesten ut som at han knurret, "han kommer aldri til å få tak i Scarlett!" Grepet til Jason strammer seg rundt meg. "Hva skal vi gjøre?" spør Caden og ser redd på meg og Jason. "Vi burde sende henne hjem til mamma, det er tryggere der hvis vi holder utkikk til henne. Vi må være diskrè og late som at hun bor hos oss enda", sier Toby og ser trist på meg. Jason klemmer meg hardt inntil seg bakfra. "Jeg vil ikke dra", sier jeg og tårer starter å danne seg i øynene mine. "Kanskje det er det lureste?" sier Jason og fortsetter å holde meg tett inntil kroppen hans. "Men", starter jeg, men ordene setter seg fast i halsen min. Jeg vet ikke hva jeg skal si, så jeg står bare helt stille og stirrer i veggen.

Jason og jeg er de eneste igjen på rommet. Alle de andre gikk for en stund siden. Jason står to meter foran meg, mens jeg sitter med hengslengt rygg i sengen. "Du, jeg kommer til å savne deg så utrolig mye", sier Jason og kommer helt bort til meg. Forsiktig løfter han hånden sin opp til fjeset mitt og tørker vekk en tåre som er på vei nedover kinnet mitt. Jeg løfter blikket mitt og møter de utrolige, vakre øynene hans. "Det kommer til å bli utrolig rart å ikke bo her lenger, og jeg kommer til å savne det skikkelig mye", sier jeg og slenger meg inn i armene hans. Fjeset mitt presser jeg ned i halsen hans og trekker lukten hans dypt inn. Jeg hadde blitt så utrolig glad i han den siste tiden, og jeg ville ikke bare dra fra han nå. "Jeg kan prøve å komme på besøk, men jeg må være veldig forsiktig. Vil ikke at noen skal vite at du ikke bor hos oss lenger. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis du ble skadet" Jeg trekker fjeset mitt litt unna, før jeg gir han en hardt kyss. "Ok, takk", sier jeg og blir værende i armene hans.

+