Jenta med den røde kjolen

Kapittel 13

"Hallo, min lille solstråle!" Mamma var kommet inn på rommet mitt og dro av meg dyna. Jeg hater når hun kommer og vekker meg. Ute skinte sola og fuglene kvitret. "I dag skal du på kontroll å få sjekket lungene dine." Jeg bare gryntet tilbake. Kontroll. Jeg hater sykehuset, lukta er helt forferdelig og legene er bare der for å fortelle at du har brukket et bein, at du må skifte en kroppsdel, eller så sier de at du er dødssyk. I mitt tilfelle fikk jeg vite at jeg var dødssyk. Og nå skulle jeg tilbake for å vite at jeg var blitt værre ,at jeg var blitt alvorlig dødssyk og at jeg kommer til å dø.

Vi gikk inn på sykehuset. Dørene knirket, som vanlig. Venterommet var fullt, som vanlig. Jeg satte meg ned på en stol, langt unna de andre, som vanlig.

Ut fra en dør kom Klaus, legen min. "Emma Haugen" Navnet mitt joma ut i hele rommet og alle så på meg, som om de visste at det var navnet mitt. Jeg reiste meg og vinket til meg mamma og pappa, sammen gikk vi inn på kontoret til Klaus.

"Har du følt deg værre etter at du kom hjem fra sykehuset?" Han satt klar ved datamaskinen og var klar til å skrive. "Ja" sa jeg. Mamma og pappa så overrasket på meg. "Det har du ikke sagt til oss" sa pappa. Jeg svarte ikke, jeg stirret bare ned i gulvet. "Mhhm" nikket Klaus. "Vi må nok ta en MR av lungene dine" sa han mens han reiste seg. "Bli med meg" han så på meg, så gikk han ut døra. "Blir dere med?" Spurte jeg mamma og pappa. De nikket begge to. Så gikk vi ut av rommet og tok heisen opp til tredje-etasje sammen med Klaus.

Jeg la meg ned på benken. Klaus ba meg legge hendene bak hodet. "Husk at du må ligge helt stille" sa han før han satte på meg hodetelefonene med max volum på Maria Mena. "Enkelt" mumlet jeg sarkastisk for meg selv mens benken hevde seg og kjørte inn i MR - maskinen.

Etter MR - en ble jeg trillet på en seng inn på et eget rom mens Klaus skulle få svar på bildene. Mens jeg ventet lå jeg og så på TV mens jeg duppet av inni mellom. Etter en stund kom Klaus inn, han tok med seg mamma ut på gangen. De sto en stund utenfor og pratet, så kom mamma og pappa inn.

De så på meg som om det var siste gangen. "Du må skifte ut lungene dine" sa pappa, bare helt uten videre. Ordene hang igjen i lufta, 'du må skifte ut lungene dine' Aldri i verden at jeg ville la det kunne skje. "De har funnet et donerer, inngrepet starter allerede i kveld. Vi har valgt å si ja, hvis vi ikke tar inngrepet, så kommer du til å dø" fortsatte han. Jeg brast ut i gråt, det var ikke mulig?! Hvorfor meg?!