THE CRYING GIRL

"The lifestory" Part 5

Jeg lo litt.  Det gjorde han også. Det var egentlig helt dumt.

-          Men jeg får komme meg videre!, sa jeg.

Han nikket.

-          Hade, sa han.

Jeg nikket og begynte og gå andre veien enn han. Jeg Pocket meg selv i hodet. Hvorfor i helvete var jeg så dum? Jeg lo litt av meg selv der jeg gikk vandrende som en dum hest midt i Los Angeles. Jeg fant en restaurant som jeg ikke hadde vært på før. Jeg satte meg ned på et bord. Det var nesten fult her inne. Døren åpnet seg igjen, og inn kom noen som gjorde at jeg rødmet. Det var Matt. Herregud så flaut. Han snakket med servitøren, før han speidet rundt i restauranten for og finne et ledig bord. Men øynene hans stoppet da han fikk blikk kontakt med meg. Han begynte og smile. Det samme gjorde jeg. Jeg måtte innrømme det. Det var litt av et sammentreff. Han begynte og gå sakte mot bordet hvor jeg satt. Å herregud, vær så snill og si at han ikke kommer bort til meg, men selvfølgelig gjorde han det. Det var uten tvil.

-          Hei, sa han og lo.

Jeg lo også.

-          Hei, sa jeg.

-          Du kan bare sette deg ned altså, visst du vil da selvfølgelig, sa jeg og rødmet smått.

Jeg måtte innrømme at jeg håpte at han ville sette seg med meg.  Han nikket og satte seg på stolen over meg. Jeg lo en kort flau latter. Det samme gjorde han. Han så faktisk veldig bra ut. Han hadde på seg en svart bukse, som hang litt for langt nede på knærne, en kvit t-shorte uten noe motiv hadde han også, og en mørke blå hettegenser. Han hadde toppet det hele med en rød CAPs.

Jeg måtte innrømme at jeg likte stilen hans. Han hadde et perfekt smil også, nei faen da Michelle, hvorfor tenker du sånn?
Vi satt stille i to minutter, før samtalen vår bare fløyt, som om vi hadde kjent hverandre hele livet. Vi bestilte mat, og koste oss veldig. Det var rett og slett den beste kvelden jeg har hatt på to år.