Kampen om å overleve

Pulsen øker, og hjerterytmen øker. Skogen er ekkel akkurat nå. Jeg er redd og skremt. Jeg er helt alene, sammen med hunden Bernie, og akkurat nå er jeg på farlig farvann. Jeg begynner å løpe, men Robert løper etter meg. Jeg må løpe. Løpe for livet. Dette er en kamp om å overleve.

Tidligere på dagen var jeg ute med ei venninne og vi hadde det så gøy sammen. Vi var alltid sammen, og dagen i dag snakket vi om at vi i morgen skulle dra å bade sammen. Det var en fin ting å gjøre for oss to. Vi snakket også om å invitere flere, men vi bestemte oss for å skulle dra alene.

«Vi ses i morgen, Julie!» sa jeg.

«Vi ses i morgen, Emma, og jeg gleder meg!» sa hun til meg. Så gjorde vi gjorde vår felles handshake-avslutning.

Etter å ha dratt mot busstoppet for å dra hjem, samme dag, la jeg merke til en hund langs veien. Den var løs, og jeg ante ikke hvem sin det var. Det var en Beagle, så mest sannsynlig var det en hund som hadde fått snurten av noe spennende ute i skogen. Jeg tok tak i den og lette etter mobilnummer, men den hadde ikke halsbånd på seg. «Okei, da skal vi to gå en tur for å finne eieren din», sa jeg rolig til den oppjaget hunden. Den var stresset, og den følte seg nok litt redd og skremt av å komme bort fra eieren eller hjemme sitt.

Vi gikk bortover skogen, og jeg prøvde å la hunden ta føringen, men uten hell. Den var for stresset. Så vi snudde og gikk bortover den lange sletta på asfalten. Siden jeg mistet bussen, måtte vi gå.

Julie bor langt ut på landet, så det er langt til neste stopp.

Etter en times tid hørte jeg rop fra skogen. Hunden kviknet til, og begynte å søke ut mot skogen. Vi gikk mot skogen, lenger og lenger mot ropene. Ropene ble høyere og høyere, og vi var i riktig retning. «Hva er det som skjer?» tenkte jeg. Hunden beholdt seg rolig, så da tenkte jeg at det går bra.

Omsider kom vi fram til personen som ropte, og jeg så en mann som lå nede på bakken. Han så skadet ut. Hunden rykket til nærmere mannen, og jeg var lettet. Endelig fant hunden igjen eieren sin. «Hvem er du?» sier mannen. «Jeg er Emma», og jeg er her for hjelpe deg. Har du falt?» «Nja, litt. Jeg har bare veldig vondt i ankelen». «Okei, men da skal jeg prøve å hjelpe deg. Har du førstehjelpsskrin med deg? Sier jeg rolig til den skadende mannen. «Nei, det glemte jeg igjen hjemme, jeg har ikke noe annet med meg» sier han. «Hva heter du?» spør jeg. «Jeg heter Robert» sa han og smilte.

Noe med han gjorde meg litt usikker. Han virker litt skummel og mystisk ut.

«Hva skal vi gjøre?» sa jeg til Robert. «Jeg vet ikke helt, har du noe du ville gjort?» spurte han. «Ringe 113 kanskje? Det er det som er mest hensiktsmessig» sa jeg. «Nei! Du får ikke lov til å ringe 113!» brølte han.

Jeg ble redd. Nå ble jeg ordentlig redd, og trakk meg litt tilbake. Jeg spurte så omsider om han manglet en hund. «Jeg, nei, jeg har aldri hatt hund i hele mitt liv» brølte han, igjen.

Jeg gjorde en oppdagelse rundt Robert. En skremmende oppdagelse. Bak han har han et gevær. Det er ingen ting som tilsier at han er en jeger. Nå ble jeg redd og trakk mer og mer tilbake fra Robert. Jeg prøvde forsiktig å trekke opp mobilen opp av lomma, men han fersket meg. «Hva er du gjør?! Gi meg den!» brølte han.

Hunden ble mer skremt. Nå tenkte jeg at nå er tiden for å gå. Dette utvikler seg til noe skummelt. Jeg må gi fra meg mobilen og gjøre akkurat som han sier. Pulsen øker, og hjerterytmen stiger. Nå må vi gå herfra.

Plutselig trekker Robert opp våpenet sitt. Jeg tar med meg hunden og løper av sted. Så fort vi kan, og så fort hunden klarer. Det fyres av et skudd. Jeg løper for livet. Det fyres av enda et skudd. Jeg hører at Robert løper etter meg.

Jeg og hunden klarer å gjemme oss inni en hule av mose og trær. «Nå må du være helt, helt stille. En eneste lyd fra deg så er vi ferdige», hvisker jeg til hunden. Jeg hører Robert komme nærmere og nærmere. Så plutselig er han rett ved oss. Rett over oss. Pulsen slår så høyt at jeg er redd han hører oss. Hunden begynner å pipe.

For et øyeblikk tror jeg at livene våres er over. «Hysj», hvisker jeg så stille som overhodet mulig.

Robert tar opp geværet sitt. Jeg hopper til. Geværet hans stikker mer og mer ned mot meg og hunden. Lenger og lenger ned. Helt til det er så langt ned at det er snakk om centimetere. Men, nå går det ikke nedover lenger. Robert har geværet sitt i stilling i rolig armstilling. Han har ikke sett oss, heldigvis.

Robert rygger bakover. Lenger og lenger bak. Nok til å virke som at han ikke har hørt eller sett oss. Jeg er så redd at jeg begynner å gråte. Hunden slikker meg i ansiktet for å trøste meg. Det var godt å ha en hund her til tross for omstendighetene jeg er i akkurat nå.

Nå ble det helt stille. Så stille at det ikke er en eneste lyd å høre. Jeg begynner å fundere på om jeg er trygg eller ikke. Best å være sikker på at jeg ikke er trygg, for sikkerhetsskyld. Hunden, som jeg har kalt Bernie, trekker seg mer og mer ut av hula. Jeg finner ut av etter hvert at jeg kan være litt mer trygg ettersom Bernie er roligere. Så jeg tar sjansen på å løpe videre, med Bernie på hengene slep. Vi løper og løper. Vi løper så fort vi kan, men det føles som vi løper i sneglefart. Pulsen min har aldri vært så høy før.

Vi kommer ut til et sidestykke utenfor skogen, og jeg kan se veien igjen. Heldigvis er veien der. Å se veien får meg til å løpe enda fortere.   

I sidesynet ser jeg Robert med geværet sitt og den peker mot oss. «Hvor skal vi løpe nå?», spør jeg Bernie. Bernie løper til høyre mot et busstopp. Tilfeldigvis kommer det en buss som vi rekker å løpe inn på.

Robert fyrer av enda et skudd. Det ene vinduet på bussen knuses. Buss-sjåføren ber meg om å sette meg, og jeg og Bernie løper mot et sete. Buss-sjåføren kjører i full fart ut på veien.

Vel fremme ved busstoppet jeg skal av på, går jeg av skrekkslagen og redd. Bernie er også rystet og redd. Den er skvetten og piper. «Slapp av, vi skal finne eieren din», beroliger jeg han med.

Vi går langs veien, og der kommer det en gutt. Jeg blir selvfølgelig kjemperedd. Han ser snill ut, men det kan jo ikke jeg vite, for Robert så snill ut han også.

Han ser ut som han er i tyve-årene, akkurat som meg.

Han spør meg om hva jeg heter, og jeg sier navnet mitt helt skrekkslagen. «Slapp av, jeg skal ikke gjøre deg noe» sier han. «Er du sikker på det?», spør jeg. «Ja, jeg skal ikke gjøre deg noe, slapp av, jeg er snill», sier han til meg. Jeg blir litt roligere, men jeg er fremdeles redd. «Hva har du blitt utsatt for, siden du er så redd?», spør han. «Jeg stoler ikke på deg!» sier jeg høyt. «Slapp av, slapp av. Ta det med ro nå. Hva har skjedd?» sier han rolig. «Jeg vet ikke hva som skjer, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne» sier jeg skrekkslagent. «Er du virkelig snill?» spør jeg. «Ja, det er jeg», sier han rolig.

---------------------------------------

Del 2 kommer.