Den Verste Dagen I Mitt Liv

"Hva synes du om denne?" Spurte Mariah. Hun holdt opp en lilla og svart heksekjole. Egentlig synes jeg det så ut som en vanlig kjole. "Den er fin" sa jeg. Chris kom marsjerer mot oss i en soldat uniform. Han tok opp en lekepistol, rettet den mot meg og sa "henda i været!" Chris så helt alvorlig ut, som om han mente det. "Glem det" sa jeg, og snudde meg mot klesstativet igjen. Mariah rakte meg en kjole og sa "du kan være vampyr." Jeg likte ikke kjolen så godt, men jeg likte ideen om å være vampyr. Vi betalte og dro hjem til Mariah.

Mariah sto på badet og satte opp håret. Hun hadde fått på meg litt sminke, selv om jeg ikke likte det. Huden var likblek, øynene sotete, og leppene knall rød og det rant jukseblod fra munnvikene mine. Mariah kom ut fra badet og spurte "skal vi dra?" Chris spratt opp fra sofaen og gikk mot døra. Det var tydelig at han var lei av all sminkingen. Vi skyndte oss etter Chris, satte oss i bilen, og kjørte av gårde.

Huset var stort og med maling som begynte å flasse av. Vi parkerte bilen og gikk mot inngangen. Det var to personer foran oss i køen. Billettene kostet 5$ pr. Persjon. Vi gikk inn, døren smalt igjen bak oss, og Chris skvatt.

Det var mørkt en stund før lyset kom på. Vi la merke til en krumrygget mann i et mørkt hjørne. Han beveget seg sakte mot lyset i midten av rommet. Han målte oss med blikket, og jeg la merke til at han hadde et glassøye. Han gikk forbi oss og åpnet døra til neste rom. Døren knirket og smalt igjen bak oss. Det var et gammeldags forlatt barnerom. Det var små dukker i nesten hvert hjørne. Noen av dukkene var ødelagte og hadde sprekker i ansiktet, og noen hadde til og med mistet et øye. Mens vi gikk følte jeg at noen så på meg. Jeg snudde meg og plutselig la jeg merke til at en dukke sakte snudde hodet mot meg og så på meg. Jeg måtte nesten minne meg selv om at det var et falskt spøkelseshus. Han åpnet døren til neste rom. Chris satte i et skrik! En stor tarantella krabbet ut. Den ekle mannen dyttet oss inn i rommet. Det var fylt med krypdyr. Vi gikk sakte innover. "Det stinker her!" Sa jeg. "Ja, æsj!" Sa Mariah. Biller krøp opp etter veggene, og slanger buktet seg. Vi skyndte oss mot døra til neste rom.

Rommet var mindre enn det forrige og hadde røde vegger, gulvteppe og gamle møbler. "Vent her" sa mannen og gikk ut en dør. Vi satte oss ned i stolene. Det var helt stille en stund helt til døra gikk opp igjen. mannen som kom inn var høy, tynn og likblek. "En heks, en vampyr og en soldat. dere passer godt inn i samlingen min." sa mannen. så gikk han ut igjen. Ventilene åpnet seg og en lilla-grå gass fylte rommet. Gassen var tung å puste inn. jeg la merke til spindelvev i hjørnet av rommet, og en edderkopp, og sømmen i teppet. synet mitt var blitt mye bedre. Jeg bevegetmeg raskere. Jeg slikket meg rundt munnen, og skvatt når jeg skjønte hva det var. Blod. ekte blod rant fra munnvikene mine. vi var blitt forvandlet til det vi var kledd ut som. Det sprakte i høyttalerne, og en stemme sa: "dere kan bli eller prøve å komme dere ut, men ingen har klart det før." Vi så på hverandre, og alle tenkte det samme. vi måtte prøve å komme oss ut.

Døren som den høye mannen hadde kommet ut og inn av åpnet seg. vi var alle litt skeptiske til det som ventet på oss bak den døren. det ble ekstra skummelt fordi han sa at ingen har kommet ut før... Døren knirket i det den åpnet seg sakte. Vi gikk sakte inn døren, når vi var på den andre siden så vi bare en kjempe stor hekk overalt. Døren vi kom inn fra smalt igjen med et brak! "Vel, det ser ut som en labyrint." Sa Mariah. Vi tok noen steg frem bare for å se. "Jeg kan prøve å se om det går an å gå igjennom hekken." Sa Chris. Chris hoppet inn i hekken, men han bare spratt ut igjen. "Vel det ser ut som vi får prøve å komme oss igjennom da." Sa jeg. Vi bestemte oss for at vi skulle legge noe bak oss så vi ikke går i sirkler. Den eneste som hadde masse ting på seg var Chris, siden han nå var en soldat. Han hadde ganske mange kuler, så vi la ut dem. Etter at vi hadde gått en stund, hørte vi et skrik! Vi løp mot skrike og ble møtt med noe forferdelig! Det var to hoder der, og det var ikke bare to hoder, det var hodene til de to som stod foran oss i køen! Vi tok dette som et tegn på at vi var på rett spor. Etter en stund ble det mørkere og kaldere, og for hvert steg vi tok, jo færre kuler hadde vi igjen. Vi var nesten tomme. "Åh det er så kaldt her dere." Sa Mariah. Jeg kunne tydelig se at hun skalv, siden jeg er en vampyr nå, så merket jeg ikke så veldig til kulden. Vi rundet en sving og stoppet.

Det som møtte oss var en stor speil labyrint. "Speilene viser hva dere er mest redd for." Sa stemmen og lo en kort latter. Vi gikk inn. Vi prøvde å gå mest mulig rett fram, men det var ikke lett. Speilene forvirret meg, og jeg visste ikke i hvilken retning vi gikk. Jeg gikk foran, bak meg kom Mariah og bakerst gikk Chris. Jeg begynte å få panikk og gikk raskere og raskere. "Vent, Selma!" Ropte Mariah etter meg, men jeg hørte ikke. Tilslutt løp jeg. Så raskt jeg kunne. Jeg løp til jeg ikke kunne puste lenger. Når jeg først stoppet merket jeg at de ikke var bak meg lenger. Jeg hadde løpt fra dem. Jeg prøvde å finne veien tilbake, men det var umulig. Jeg kjente tårene presse på. Jeg gled ned på gulvet inntil spilet, og la hodet i hendene. Så skjønte jeg noe. Han hadde sagt at speilene viste hva vi var mest redd for. Jeg var redd for å være alene, å ikke ha noen rundt meg. Jeg reiste meg og begynte sakte å gå rundt. Et minutt føltes som en time. Så hørte jeg noe langt borte. En stemme som ropte. Kjeftet. Jeg gikk etter lyden. Når jeg kom fram så jeg at det var Mariah sin far som stod og ropte til henne. Hun så trist ut. Jeg brydde meg ikke om hva han sa, og gikk bort til Mariah. "Det er bare speilene, Mariah. Det er ikke ekte." Sa jeg. Hun så på meg. Hun hadde tårer i øynene. Jeg gikk bort til spilet med faren hennes, løftet armen og tok på spilet. Hånden min stoppet før jeg traff faren hennes. Hun så det og kom bort. "Vi må finne Chris." Sa hun og tok meg i armen. Vi begynte å gå. Det var vansklig å vite om vi gikk i ring eller ikke. Så så vi noe på gulvet. Det så ut som en av kulene til Chris. De var lagt bortover gulvet mellom speilene. "Vi følger dem." Sa jeg og dro med meg Mariah. Etter å ha gått rundt noen svinger kom vi til Chris. Han holdt på å legge ut der han hadde gått. Han så oss og kom bort. "Neste gang du bestemmer deg for at du vil løpe fra oss så husk at du er en vampyr nå og mye raskere." Vi begynte å gå igjen. Chris var tom for kuler så vi måtte klare oss uten. Tilslutt kom vi til en åpning av speil labyrinten. Vi kom ut i en annen del av labyrinten. Det var to veier. En var en mørk gate. Det eneste lyset var et blinkene skilt. Den andre var en eng. Chris gikk automatisk mot engen. "Jeg tror vi bør gå den andre veien Chris." Sa jeg. Han stoppet og snudde seg. "Tuller du?" Jeg kunne høre på stemmen hans at han var redd. Mariah tok meg i armen og vi gikk den andre veien. Chris fulgte etter oss. 

Det var mange svinger og veikryss. Overalt var det høye mørke blokker. Etter å ha gått en stund hørte vi en lyd. Det hørtes ut som skritt bak oss, men da jeg snudde meg var det ingen der. Vi gikk videre og igjen hørte jeg skritt. "Noen følger etter oss." Sa jeg til Mariah og Chris. Akkurat da kom skikkelsen til syne bak oss. Den var høy og svart. Så nesten ut som skyggen av en persom med gylne glødene øyner. Vi begynte å løpe, og jeg hørte at skyggen var rett bak oss. Vi rundet en sving og jeg dro de inntlig veggen. Skyggen løp forbi, men stoppet en meter forbi oss og snudde seg. Han så oss. Vi løp igjen. "Selma!" Ropte Mariah. Jeg snudde meg. Skyggen holdt Mariah under armen. Jeg kunne se at han smilte. Han gjorde noe med armen og Mariah forsvant. Vi løp videre. Gatene ble trangere og kasser, søppel spann og biler sto i veien og gjorde det vansklig å komme seg framover. Jeg snudde meg akkurat i tide til å se at Chris også forsvant. Jeg dukket ned bak en eske, og tårene trilte fra øynene mine. Plutselig hørte jeg en annen lyd. En slags pipe lyd. Den ble høyere og høyere. Plutselig sperret jeg opp øynene, og satte meg opp i sengen. Svetten rant og jeg var andpusten. Jeg var på rommet mitt. Det var vekkerklokken som var pipe lyden. Alt var en drøm. Jeg husket dagen før, når vi var i spøkelseshuset. Det var ikke skummelt i det hele tatt. Bortkastete penger. Det var den verste dagen i mitt liv. 

-------------------------------

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese denne historien. Om du leste beskrivelsen så vet du at dette var et skole prosjekt, eller skole oppgave for et år siden. Det var ikke bare jeg som skrev den, det var et gruppe prosjekt, og vi var tre stykker. Jeg skal ikke skrive navnet på det to andre som skrev denne historien i tilfelle de ikke ønsker navnet sitt på nett. 

Jeg håper du likte historien og stemmer på den, kommenterer og gjerne del den med venner.