Sofie's drøm

Drømmene

Jeg løp, jeg løp så fort at jeg ikke kunne kjenne bakken under meg. Det var som om alle stegene jeg tok gikk like sakte som folk gikk på månen.
Jeg forsøkte å snu hodet mens jeg løp for å se om han kom etter meg, noe han gjorde. Han var nærmere enn før. Det var ikke mange sekunder før han kunne få tak i meg.
Frykten begynte å øke, hjerteslagene gikk kjappere, pusten raskere og beina saktere. Hva er det som feiler meg, tenker jeg? Hvorfor klarer jeg ikke bevege meg i normalt tempo? Jeg prøver alt jeg kan, men beina gir etter. Han tar tak i meg, panikken øk..

*GISP*
Jeg våkner i full panikk. Pusten min går i hundre. Det føles ut som om halsen strammer seg.
Shit, det var bare en drøm..

Henrik snur seg, og jeg ser mot han. Jeg kommer på at jeg ikke er alene. Han hører meg, tenker jeg.

«Mareritt?». Sier han før han sitter seg opp i sengen vedsiden av meg og lener seg inn for en klem. Pusten roer seg, jeg føler meg trygg.
«Ja, jeg tror det», sier jeg med en frykt i stemmen.
«Det går bra, jeg er her nå», sier Henrik med en rolig og betryggende stemme. Det var bare en vond drøm. Pusten kommer sakte tilbake til normalt, mens Henrik gir meg et ømt kyss på pannen.
«Jeg tror jeg trenger et glass med vann», sier jeg og slipper taket om Henrik.

Jeg snur meg og ser på klokken -02.53-.
Sakte snur jeg meg i sengen og vender beina mot bakken. Det er kaldt på gulvet, og beina skjelver. Jeg reiser meg, den lange nattkjolen holder på varmen i kroppen mens jeg går mot døren. Jeg snur hodet for å se etter Henrik, han gir meg et smil.
«Jeg er her når du kommer opp igjen, bare husk å puste sant?», puste, tenker jeg. Jeg puster sakte inn og ut, og beveger meg rolig ut av rommet.

Trappene knirker når jeg går nedover, det er så stille. Jeg skrur på lyset på kjøkkenet og går mot skapet, glassene er også kalde.
Mens jeg heller vann i glasset prøver jeg å tenke på hva jeg drømte om, men det er allerede glemt, tankene surrer og jeg kjenner noe kaldt renne over hånden min.
Vannet rente over. Jeg stopper vasker og tørker av meg på hånden. Det er stille i huset, men det knirker i trappene på vei opp igjen til soverommet. Huset er gammelt og knirkelydene er helt tomme. Alt føles helt tomt etter mamma døde, det eneste som står igjen etter henne er dette huset.

«Føler du deg litt bedre?», sier Henrik mens jeg drikker vann og går mot sengen.
«Ja, takk Henrik». Med et mindre trykk i brystet ligger jeg meg ned i sengen og lener meg inntil han. Han er så varm, tenker jeg. Å ligge inntil huden hans kjennes trygt, som om alle problemene mine er vekke.

Jeg prøver igjen, tenker jeg mens jeg folder hendene. «Kjære Gud, ta vare om mamma, la tankene slutte å styre søvnen min, og pass på oss, Amen.» sier jeg stille og finner dynen igjen.

Jeg triller øynene bort mot klokken, -03.01-.
«Jeg elsker deg, Sofie», hører jeg søvnig fra Henrik. «Jeg elsker deg også, Henrik, natta» sier jeg tilbake og sovner.