Kjære dagbok.
Nå er det en stund siden jeg har skrevet. Ukene har flydd forbi. Sommeren er allerede i gang og været er fint. Når jeg startet dagboken hadde jeg en plan, men det føles som planen er begynt å løsne.
I mitt liv har jeg ikke mye å gjøre. Jeg sitter her og er sviktet av alle. Det føles som noen har begravd meg med kirkegårdsand fordi de vil at jeg skal være død og begravd. Selv om noen ikke liker meg, trenger de ikke ha noe med meg å gjøre. De kan leve sitt liv, mens jeg lever mitt. Kanskje de begravde meg for at jeg i deres sinn skal være død og de slipper å være redd å møte meg? Jeg vet ikke, men uansett grunn; er den tåpelig. I livet er jeg så privilegert at jeg lever luksuslivet som en flanør. Jeg er den vandrende som går mellom gatene.
Noen ganger får du en sjanse. Du kan ta det positivt eller negativt. Valget er ditt. Uansett hvor slemt det noen sier er, vil jeg ikke reagere på en negativ måte. Jeg snur det om til noe positivt. Alle som gjør slemme ting, plager og latterliggjør er som et sandpapir. Med tiden vil de bli ubrukelig, mens du blir polert og brukelig. Hvis noen sier at du er stygg eller dum, smil og si: «tusen takk». Hvis du forandrer måten å reagere på, vil du forandre alt.
Det er rart hva misunnelse gjør og hvor sjalu noen blir. Hva gjør jeg galt? Jeg tar alt som et kompliment og tillater meg ikke å knekke.
Ophelia - Rakrygget og sterk.
ВЫ ЧИТАЕТЕ
Ophelia - dagdrømmerjenta
Документальная прозаDette er dagboken til en karakter jeg har kalt Ophelia. Hun er ikke som andre, men dagdrømmer mye. Dagboken er skrevet i Ophelia's ord og mest som en øvelse for meg selv. Jeg deler for de som måtte finne glede eller hjelp i Ophelia's lille dagbok.
