Tankene mine er overalt. Hva faen skjer? Jeg sitter helt stille i sofaen og ser på de tre ordene. 12 bokstavene. Tenk at noe så lite kan sette en person helt i sjokk. I dette tilfelle er denne personen meg.
«Hva står det vennen?» sier mamma med en bekymret tone. Hun må ha sett at jeg ble helt satt ut. Jeg elsker deg. Han sa det.
Jeg reiser meg opp, legger lappen brettet under puta jeg hadde ved siden av meg og går mot gangen. Jeg må snakke med han. Jeg må se han. Jeg må finne han
«Vennen, hva skal du?» sier mamma fra sofaen. Hva skal jeg liksom si? Nei du jeg skal ut å møte Jaden som skrev at han elsker meg? Nei. det skjer ikke
«jeg må ut å snakke med noen. Kommer snart tilbake, lover» sier jeg og løper ut i gangen. Jeg tar på meg skoene mine, jakka mi og slenger et skjerf rundt halsen min. Jeg åpner døra og løper ut.
Hvor kan han være? Jeg vet ikke om han feirer jul hjemme, eller borte. Han kan være hvor som helst! Ok Lexie, tenk! Vi starter med huset hans.
Jeg løper oppover mot huset hans. En fot foran den andre. Snøen på bakken gjør sånn at jeg nesten faller hele tiden. Det er også helt mørkt ute. Stjernene lyser utrolig fint. Jeg liker stjerner
Jeg kommer frem til det store huset etter en liten løpe tur. Jeg tar noen kjappe skritt opp trappa hans, og banker på døra hans hardt. Ingen respons. Jeg banker så igjen, hardere en i stad. Fortsatt ingen respons. Helvete
Jeg friker ut. Jeg snur meg rundt og tar opp telefonen min, og ringer Jaden. Rett på svarer. «Kom igjen Jaden, svar svar svar» sier jeg lavt imens jeg spam ringer han som en gang var min beste venn. SVAR
Akkurat i det jeg roper svar, åpner døra bak meg. Jeg snur meg rundt og ser en nydelig dame i en sort kjole. Hun har øynene til Jaden. Dette må være moren
«Beklager for forstyrrelsen, men jeg er nødt til å snakke med sønnen din, Jaden» sier jeg og ser på henne. Jeg skjelver av kulda, og tar hendene mine mot hverandre for å få tilbake varmen.
«Beklager vennen, men Jaden er ikke her. Han gikk ut for en time siden for å snakke med en eller annen jente. Ugh hvis jeg bare hadde husket navnet hennes...» sier hun og ser oppover
«Hun heter ikke tilfeldigvis....Lexie?» sier jeg og håper så inderlig på et ja. Plis frøken Smith, si ja. Si ja. Si ja
«Ja! Det var det. Kjenner du henne?» sier hun og lener seg på dørkarmen. Herregud, hun vet det ikke, men hun reddet meg nettopp
«Ja, det kan du si. Takk for hjelpen, men jeg må løpe videre! God jul!» sier jeg og løper ned trappa og tilbake ned gata.
«Bare hyggelig....Lexie» sier moren lett, smiler og lukker døra
•••
Jeg har lett overalt nå. Det har gått 1 time, og ikke et eneste spor etter han. Ok Lexie, tenk. Er det et sted som betyr noe for han? Et sted som vi har historie fra. Det var da det slo meg. Jeg må på kjøretur
Jeg løp hjem igjen, åpnet garasjen og reiv vekk en presenning. Alex kommer til å drepe meg, men det får gå bra. Jeg setter meg inn i bilen hans, og kjører som en galing. Jeg har ikke lappen, så hvis jeg blir tatt er jeg fucked.
Jeg kjører fort, og bestemt gjennom byen. Først til høyre, så til venstre, så til høyre en gang til, også bare fortsette rett frem. Jeg kommer frem til en parkeringsplass. Jeg befinner meg midt i skogen, over byen. Det var hit jeg og Jaden dro etter den familiemiddagen. Jeg åpner døra, og løper inn på stien. Skritt for skritt. Dunk for dunk. Den kalde vinden glir forbi kinnene mine, og jeg kjenner det svir i øynene. Hvis han ikke er her, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre
Jeg kommer nærmere og nærmere lys åpningen mellom trærne. Jeg passerte det siste treet, og stoppet opp midt på den åpne plassen. Jeg puster tungt inn og ut, og glemmer et lite sekund hva jeg gjør her. Jeg snur meg rundt, og ser en skikkelse sitte på benken der jeg og han lå den gangen. Skikkelsen snur seg mot meg, og jeg ser nå rett inn i de mørkebrune øynene til Jaden
Jeg beveger meg mot han og setter meg ned ved siden av han. Ingen av oss sier noe. Vi bare sitter der og ser opp på stjernene...og lyktestolpene
«Jeg fikk lappen din» sier jeg omsider, og ser på han. Han lener hodet sitt på hendene sine, og ser oppover.
«Så hvorfor er du her da?» sier han lavt. Den stemmen gjør noe med meg. Den er beroligende og trygg på samme måte. En helt annen stemme en den jeg hørte sist gang vi så hverandre
«Fordi jeg måtte se deg....mente du det du skrev?» sier jeg og retter litt på skjerfet mitt. Jeg burde tydelig vis ikke ha sagt det, fordi Jaden pustet tungt ut og reiste seg opp. Han bare sto der og så utover utsikten.
«Ja» sier han kort og enkelt. Det er det? Han legger hendene sine i lommene, og beveger seg sakte mot stien. Ikke faen at han skal dra nå
«Hva er problemet ditt egentlig!?» roper jeg etter han og reiser meg opp. Han stopper opp og snur seg rundt. Øynene hans møter mine, og han fryser til
«Hva problemet mitt er?! Lexie det eneste problemet mitt er deg!» Roper han tilbake og går mot meg. Fuck
«Hva skal det bety?» roper jeg mot han. Jeg burde heller ikke sagt det, for nå kommer det noe jeg aldri trodde han skulle si
«Lexie! Jeg har likt deg helt siden den dumme festen! Da gutta skulle voldta deg! Jeg trodde faktisk du likte meg da du kyssa meg den kvelden, men det var en tabbe. Du sa du ikke kunne kysse meg, men du dro rett etterpå og knulla Marcus! helt siden det har jeg likt deg, mer og mer hver dag! Du fikk meg til å bli en bedre person, men det gikk bare utover deg! Jeg har ikke noe annet valg en å forlate livet ditt!» roper han mot meg. Han står nå kun noen få cm unna meg. En tåre renner ned kinnet mitt. Jeg angrer. Marcus er fantastisk, men Jaden får meg til å bli en helt annen person. En bedre person
«Jaden..» sier jeg sakte og ser ned. Jeg må si det. Jeg kan ikke ikke si det. Han drar om noen dager uansett
«Ikke Lexie. Vær med Marcus. Han elsker deg, og du elsker han. Dere er perfekte for hverandre» mumler han og ser opp mot himmelen
«hva mente du med at min påvirkning på deg har satt meg i fare?» mumler jeg tilbake. Det er kun en ting jeg vil akkurat nå. Eller en ting jeg vil ha
«Jeg var en del av skyggesiden...men du viste meg at jeg kan være en god person, så jeg forlot dem. De har nå sendt en person inn i livet ditt som ikke burde være der. Det er ikke meg de snakker om, men en annen. En som ingen kan måle seg..» sier han, men jeg legger hånden min over munnen hans. Jeg orker ikke
«Jaden, drit i de andre. Hva er det du vil» sier jeg lavt. Si meg. Si meg
«Hva jeg vil har ingen betydning når det setter deg i fare!»
«Jaden hva er det du vil?!»
«Lexie, det har ingen bet..»
«FYFAEN DA JADEN! HVA ER DET DU VIL?! HVA VIL DU HA?! DRIT I HVA SOM SKJER MED DEG, ELLER MED MEG, ELLER MED HVEM SOM HELST. HVA VIL DU??» roper jeg. Jeg gikk kanskje litt over streken, men jeg må ha et svar
Han står der helt stille. Ikke en eneste lyd kommer ut av munnen hans. Han lener seg nedover og er på vei til å legge de myke leppene hans mot mine. I det de treffer føles det ut som fyrverkeri inni meg. Alle følelser, alt det vonde, alt det bra, alt jeg har savnet. Alt er her. Men hva med Marcus?
Jeg trekker meg fort vekk, og bare ser på han
«Neineinei...det går ikke» begynner jeg. Jeg kjenner noe kaldt lande på kinnet mitt. Snø. Det snør. Jeg står å ser på Jaden, enda en gang, imens snøen daler ned mellom oss
«Det går Lexie» sier han og tar tak i hånden min. Dere kan ikke se det, men hjertet mitt tok 100 saltoer
«Alt går, så lenge jeg er med deg»
YOU ARE READING
Badboy
RomanceKjære Lexie Helt siden du flyttet hit har du vært en fast tanke. Du har hjulpet meg, hjulpet andre, og ikke minst hjulpet deg selv. Jeg setter pris på alt du har gjort for meg, men det må ta slutt. Din påvirkning på meg har satt deg i fare, og jeg h...
