Unnskyld

Olaf stod og ventet på bestevenninnen sin Nelly. Hun var sen som vanlig, men det brydde ikke Olaf seg om. Søte, snille Nelly. De hadde vært venner siden 1.klasse, og det var nesten uvirkelig for Olaf at de hadde vært venner i snart 10 år. Han studerte snøkrystallene som dalte ned på himmelen. Så hvite, rene og perfekte. Og ingen av dem var prikk like. Han måtte smile over tanken, for det var en perfekt beskrivelse av Nelly. Hun hadde bestandig vært annerledes enn de andre jentene, og det var derfor Olaf likte henne så godt.

Der kom hun gående, med Theodor ved sin side. Han hadde akkurat flyttet til bygda, og bodde tilfeldigvis i huset ved siden av Nelly. Olaf observerte dem der han stod på trappen hvor de ikke kunne se han enda. Nelly smilte stort og flott mot Theodor, og han kunne iblant høre den lekende latteren hennes. Theodor var åpenbart en morsom fyr. Theodor og Nelly hadde vært mye sammen siden han flyttet hit. Likevel hadde ikke Theodor gitt så mye som en hilsen en gang til Olaf. Han undret på hvorfor og merket en kjent bølge av sinne. Den hadde dukket opp ofte nå når Theodor var i nærheten. Olaf var ikke helt sikker på hva det kom av.

«Hei Olaf!» sa Nelly muntert og smilte like stort til Olaf. «Theodor fortalte nettopp en dritmorsom vits som du MÅ høre etterpå,» utbrøt hun.
«Kan ikke Theodor fortelle den nå da?» spurte Olaf, og kjente en underlig prikking i huden.
«Nei det går ikke, vi er allerede sene til timen,» sa Nelly. Hun trippet opp trappetrinnene, tok tak i armen til Olaf og dro ham med seg inn på skolen mens hun ropte hade til Theodor, som bare vinket tilbake. Olaf syntes det var så merkelig at Theodor aldri sa ett eneste ord så fort Olaf var i nærheten.

Det var lunsj på skolen og Olaf satt sammen med Nelly helt bakerst i kantina, slik som de pleide. Prikkingen ville ikke gi seg, og Olaf klarte heller ikke å slutte å tenke på måten Theodor oppførte seg på sammen med Nelly i forhold til hvordan han var med Olaf. Kunne han ikke i det minste si hei? Olaf hadde prøvd det, å si hei til Theodor, men da hadde fyren bare sett vekk og latt som han var opptatt med noe annet så han ikke hørte etter.
«Hva skal du på lørdag?» spurte Olaf, «jeg har lyst til å se den nye filmen til Hungergames, den der Mockingjay eller hva den heter.»
«Jeg kan ikke bli med.. Jeg skal på fest med Theodor. Han spurte i går kveld om jeg ville bli med. Du kan jo se den med søstra di da, er ikke hun glad i de filmene?»
Olaf var sjokkert over å bli avvist. Prikkingen gikk over til å bli hete, og Olaf følte seg varm over hele seg. Det var sinne. Han kjente det vokse i seg som et monster som var ute av kontroll.
«Når begynte du å henge så mye med den fyren at du vil droppe meg?» spurte Olaf sint.
«Det er jo ikke slik Olaf. Han spurte jo før deg og jeg hadde jo ikke noen planer, jeg ville jo ikke lyve akkurat? Kanskje du kan være med oss? Men da må jeg høre med Theodor først, det var tross alt han som inviterte meg..»
Olaf fnyste av forslaget. «Tror du at Theodor vil ha meg med slik som han er i nærheten av meg? Legger du ikke merke til at han ignorerer meg fullstendig? Han har ikke sagt ett eneste ord til meg eller gitt et eneste tegn til vennlighet til meg siden han kom hit.»
«Nå er du urettferdig Olaf, han er helt ny her og du vet at han har flyttet langt fra alle vennene sine, det er ikke alltid så lett å være helt ny et sted! Slik du snakker nå er du veldig egoistisk! Jeg tror jeg skal finne Theodor nå og tilbringer heller resten av lunsjen med han, så kan du sende meg melding når du har sluttet å være så egosentrisk.» Nelly ga Olaf et så sint blikk som han ikke hadde sett på mange år, ikke siden Nelly hadde den krangelen med faren sin for 4 år siden, når Nelly bestemte seg for å bli vegetarianer. Det gjorde Olaf bare enda mer rasende.

Olaf satt i bilen sin og skulle til å kjøre hjem. Det var enda lunsj, og egentlig hadde han flere timer for dagen, men nå var han rasende og han klarte ikke å oppholde seg på skolen mer den dagen. Hvordan kunne Nelly bare ditche han på den måten? Hva var så spesielt med Theodor? Prikkingen, heten, monsteret som vokste i han, alt sammen var der på en gang. Plutselig fikk Olaf øye på Theodor som vandret fra butikken og til skolen. Olaf hadde ikke kontroll på seg selv, det var som om monsteret i han styrte hele kroppen hans. Han kom seg ut av bilen og styrtet plutselig bestemt bort til Theodor som ignorerte han som vanlig. Olaf var lei og kjente at knyttnevene strammet seg hardt. Han kunne høre høye gisp rundt seg, og var ikke sikker på om det var han eller noe annet som forårsaket det. Han kunne kjenne seg selv løfte høyrearmen med knyttneven strammet og så seg selv slå til Theodor i ansiktet.

Olaf var i sjokk. Hva var det han nettopp gjorde? Hvorfor ligger Theodor på bakken, med hånda holdende på ansiktet sitt? Var det Olaf som var skyld i dette? Han så alle de måpende ansiktene rundt seg. Noen var skremte, andre var sinte. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Så han løp. Gjemte seg i bilen, startet den og kjørte av gårde før noen kunne reagere ved handling. Spesielt Nelly. Hva ville Nelly si når hun fant ut at han hadde slått Theodor?

Olaf satt i sengen sin. Det var blitt kveld, og Olaf hadde enda ikke hørt noe fra noen. Han hadde egentlig forventet i hvert fall ett ord fra Nelly. Det hadde ikke trengt å være noe positivt, men han hadde forventet en respons. Hva om hun nå hatet han så mye at hun ikke ville prate til han i det hele tatt? Olaf var nødt til å gjøre noe med dette. Han fant frem datamaskinen sin og åpnet facebook. Han så kjapt igjennom det som var blitt skrevet der i løpet av kvelden, og kunne skimte noen kommentarer over hva han hadde gjort: «#Den følelsen når du kommer fra butikken og plutselig kommer det en fyr du kjenner og slår ned en annen random fyr. I tillegg bare stakk han av etterpå!» dette var en av dem. Og statusen hadde 64 kommentarer etterpå. Olaf turte ikke å lese dem enda, han måtte bare ordne opp mellom seg selv, Nelly og Theodor nå. Ingenting annet betydde noe. Han fant først frem chatboksen til Nelly, så fant han frem Theodor sin facebook-side og åpnet meldingsboksen. Men hva skulle han egentlig skrive? Det han hadde gjort var uforklarlig, han hadde ikke en gang hatt kontroll over seg selv.

Han trykte på «send» og lukket maskinen raskt. Han var for nervøs til å følge med på når de ville se beskjeden. Han hadde sendt ett enkelt ord:

«Unnskyld.»