One Direction Historie: I Should Have Kissed You

Del 2

Hey hey! Har sett gjennom kommentarene nå, og Harry lå i veldig overtall. Så da blir det han for denne gang. Jeg har også fått mange forslag til historien min, men jeg tror nok det beste er om jeg gjør min egen greie. Da bir det litt enklere for alle parter:) Og for de som syntes at det med synginga var litt for uvirkelig, så tror jeg egentig ikke denne historien er den rette. Er ikke hele meningen å drømme deg helt bort? Tusen, tusen takk for sinnsykt mange hyggelige kommentarer! Dere aner ikke hvor mye kick man får til å skrive mer av kommentarene dere legger ut. Det at jeg vet at folk leser det jeg skriver, og liker det er en utrolig deiig følelse! Tusen takk
__________________

Det var en pinlig stillhet som senket seg over salen da du la ned mikrofonen, men den ble fort brutt da en velkjent stemme snakket til deg fra den andre enden av rommet, den britiske aksenten var ikke til å ta feil av. «Du er flink», hvisket han og tanken på at Harry nettopp hadde tatt deg på fersken fikk det til å svimle for deg og du skvatt bakover. Harry smilte og rakte deg hånda. Du grep den forsiktig og lot han hjelpe deg opp.

«Jeg mener det, synger du ofte?» Fortsatte han, og du kunne kjenne kinnene som sakte blusset opp. Fort så du ned i bakken, hva skulle du svare? «altså..» begynte du, men stoppet deg selv før du i det hele tatt hadde begynt på setningen. Det ble bare for mye på en gang. Han du hadde drømt om å få møte så lenge du kunne huske, og som du hadde hele rommet ditt tapetsert med sto nå ovenfor deg og fortalte deg at du var flinkt til å synge? Hvordan skulle man svare på noe sånt uten at det ville bli feil. Du skulle aldri gått opp på den scenen. Men det virket som Harry merket hvor ubehagelig du følte deg, for plutselig skiftet han tema. «Hva gjør du her egentlig?» Du gjorde et forsøk på å puste normalt i det du rettet opp hodet og stirret inn i verdens vakreste øyne. Du kunne kjenne at magen boblet, og du måtte smile. Kanskje ikke dette var så dumt allikevel? «Egentlig, så vet jeg ikke helt. Hva med deg, hvor er de andre?» Han smilte tilbake, og du kunne kjenne gleden som spredte seg i hele kroppen nå. «De andre har gått» Du rynket pannen, og han måtte le. «Hva er det?» «Hvorfor er du her da? Jeg mener, hvis de andre har dratt?» Han sluttet å le, og det så ut som han måtte tenke over det selv. «ehm..» Sa han og kremtet. «Jeg, glemte å skrive en autograf». Sa han og kikket usikkert bort på deg. Du fniste. «du glemte å skrive en autograf?» «Ja du vet, etter konsertene skriver vi alltid autografer og sånt og det var en som ikke fikk.» Du kunne høre på stemmen hans at han ikke helt visste hva han snakket om, og ble nysgjerrig«Og hvem var det da?» Det var stille en stund, før han plutselig fanget blikket ditt og hvisket. «Deg». Du kunne kjenne hjertet hoppe over noen slag. «Meg?» Harry nikket, og så plutselig sjenert ut. Som om han angret seg. «Det der ble litt teit» Sa han og sukket.

«Nei, hvorfor det?» Du prøvde å fange blikket hans, men han så stadig ned i gulvet. «Det er bare sånn jeg er, jeg klarer aldri å snakke ordentlig med jenter som deg.» Jenter som deg, hva mente han med det? Men før du fikk spurt kunne dere høre en dør smelle igjen, etterfulgt av raske skritt bortover steingulvet. Du kunne høre panikken i stemmen hennes som vokste for hver gang hun ropte navnet ditt...