En novelle av Hanne Marit94
10/2-2014
Hun satt der skjelvende av frykt mens hun hørte trinn kom uten ifra.
Hennes tunge pust gjennom trengte de tynne veggene mens hun hørte stegene komme nærmere, og nærmere det lille rommet, og der hun satt under bordet får å prøve, og skjule seg så godt som mulig.
Livet hennes var i fare, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre, og mange tanker for gjennom hodet hennes der hun satt. Hva kom til å skje med hennes far, hva kom til å skje med henne? Ble han i fare får hennes dårskap, og dumhet.
Livet til Mia var en fryd, og gamme da hun kom hjem med et stor smil etter å ha vært på besøk hos faren sin som hadde blitt bedre etter å ha vært syk lenge med lungebetennelse.
Hun hadde kommet til faren Kristian dagen før, og hadde vært der hele natten hos han får å se om han tok vare på seg selv, og tok de medisinene han burde ta. Hun tok et tungt drag inn før hun ropte ut « Kjære, er du hjemme?» sa hun før hun hørte et par trinn oppe på loftet før hun så hennes mann gå ned trappen «Hvordan gikk det med faren din?» spurte han med en grov stemme.
Da hun hørte stemmen hans ristet hun på hodet sitt «oh du gode gud, har du igjen gjort papirarbeid med vinduet åpent» hun gikk fort bort til lille stuen deres på høyre siden av gangen der det meste var egentlig ganske enkelt møblert, men det som dominerte i rommet var det store, og hvite pianoet midt i stuen.
Hun tok et pledd fra det blomster dekorerte sofaen, og gikk tilbake til gangen før hun tok pleddet rundt mannen sin .
Hun så på mannen sin, og sukket ut «Hvor mange ganger må jeg si at du kommer til å ende opp med å bli alvorlig syk vis du fortsetter å ha vinduet oppe mens du jobber i denne kulden» Hun tok det så godt rundt han som mulig for å stenge den kalde luften ute.
Hun tok rundt hånden til mannen hennes lett før hun dro han med seg til kjøkkenet som var ganske gammelt, og hadde ganske mye som burde bli fikset på.
Den gamle ovnen deres lagde små lyder da hun tok en kjele på den før hun tok et par vedkubber i den får å få ovnen varm nok.
Hun satt seg lett ned på stolen, og så på mannen sin over det hvite kjøkkenbordet «Faren min er blitt litt bedre, og takk får det.» Et lite, og takknemlig puste drag kom ut fra hennes kalde lett rose fargede munnen.
Hun la benet sitt over det andre mens hun lente seg litt bak mot stolryggen, og følte korsettet stramme rundt sidene hennes.
Mannen hennes så opp på henne,han åpnet munnen hans, men fort klappet den igjen. Hun sto opp fra stolen, og gikk mot han « Hva er galt kjære Olav?» hun lener seg lett mot han så hennes kinn streifer hans 3 dager gamle stubber.
Hun kjenner hans harde pust « Jeg tror at du begynner å bli syk Olav. Hva var det jeg sa?» sier hun mens hun så bekymret på han.
Hun tar armene hennes rundt han, og tar hans hender i hennes «Gå, og legg deg så kan jeg gå ut på markedet, og se etter nye kjoler » sa hun med et lattermild tone i stemmen.
Hun husjet han opp igjen til rommet deres før hun gikk ut.
6
Da hun hadde kommet til markedet var det så mange mennesker der at hun nesten ikke kunne gå rundt fritt.
Får hver gang hun gikk en meter holdte hun på å treffe mennesker, og miste den lille flettete kurven hun hadde på armen.
Hun så på noen fine kjoler, men hun likte dem ikke helt, de var altfor fargerik, og får brodert på for hennes smak.
