LOVE MEANS FIGHT

9 Barnevakt for både èn og to

Gjennom Melanies øyne

"Så, barnevakt hæ?" Slo jeg til for å bryte den kleine stillheten vi ble låst i når tante dro. Selvfølgelig klarte jeg ikke tenke ut noe bedre å si enn det jeg sa, og det hørtes rett og slett ut som om jeg ikke eide ordforråd. Puh, jeg har seks i engelsk, skriftlig og muntlig. Men noen måtte si noe så vi slapp å bare stå å glo på hverandre.

"Jepp, liker barn!" Okei, det var en setning jeg aldri ville trodd komme fra en som Dylan hvis jeg ikke sto rett foran han, og det gjorde jeg jo. Han måtte ha sett det sjokkerte ansiktet mitt for han sa;

"De minner meg om apekatter." Vel, det hørtes mer ut som Dylan. Jeg ga han en skeivt smil.

"Vel, før jeg setter i gang med denne apekatten skal jeg spise en kanelsnurr!" sa jeg mens jeg hintet til Benny som satt å bygde et tårn av lego, før jeg fraktet meg selv i retning kjøkkenet.

*

"Vææær så snill, Melanie!" ba Benjamin.

"Ja, væær så snill Melanie!" istemte Dylan. Jeg drøftet det litt. Benjamin fikk plutselig for seg at vi skulle dra til parken for å mate endene. Så nå sto både Benny og Dylan og ba som om det var om liv eller død!

"Plis, plis, plis, plis, plis, plis, pliiiiiiiiis!" Sa Benjamin igjen og ga meg dådyrøyne, store, bedende, blåe dådyrøyne.

"Javel, men ikke lenge!" det var bedre å dra en kort tur til parken enn å skulle sitte inne å høre på sutrekoppene, det føltes ut som jeg satt barnevakt for både Dylan og Benny. De utgjorde et godt team, apekatten og ikkespøkelset.

*

"Se på den gakken der, Melis! Den har faktisk to vinger!" sa Benny veldig entusiastisk. Ja, han pleide å kalle meg Melis, 'fordi du er så søt og liten pike'. Haha.

"Oi, det har jo ingen av de andre!" svarte jeg leende, like entusiastisk. Av og til fikk Benjamin for seg at snål humor var hysterisk morsomt.

"Melis, hæ?!" blinket Dylan til meg. Jeg himlet med øynene før jeg fortalte om den dagen Benny begynte å kalle meg Melis.

"Skal vi spille fotball i stedet?" spurte Dylan noe som fikk meg til å lyse opp, selv om jeg var jente elsket jeg fotball, tro det eller ei! Så det var det vi endte opp med å gjøre, spille fotball. Eller nærmere bestemt, sentre ballen fram og tilbake forså å skyte den i mellom to trær som da skulle fremstå et provisorisk mål. Og siden Benny var med, kunne verken jeg eller Dylan spille fullt ut, rett og slett fordi vi var for gode for lille Benjamin stakkar.

I starten hadde vi driblet og sentret så mye fram og tilbake at lille rakker'n ble helt forvirra. Selv om det var morsomt var det ikke like gøy som å ha ballen for seg selv mens vi latet som vi bare sprang etter ballen som kalkuner med avkappede hoder, altså, uten mål og mening med andre ord. Så det å gå fra 21-0 til meg og Dylan på match èn til 14-8 på runde to, ble litt... hvordan skal jeg ordlegge meg.. merkelig?! Kort oppsummert.

Etter at pjokken var både utslitt og lei av å sparke ball ble det til at vi gikk hjem igjen. I taushet. Ikke en klein stillhet der ingen viste hva man skulle si eller hvordan man skulle si det, men en rolig, tilfredstillende stillhet. Rart nok, hvem skulle trodd jeg skulle oppleve det med Dylan?! Ikke jeg i hvertfall!

*

"Du er ikke helt værst i fotball du, Melis!" Skjøt Dylan inn med etter at Bejamin var i seng og sovnet for lengst, og la trykk på Melis. Selvfølgelig hadde vi minglet noen småord til hverandre etter at vi kom hjem, men jeg hadde gått i dusjen og Dylan hadde laget mat, god mat også faktisk; hjemmelaget pizza. Så det hadde ikke blitt mye mening i å snakke. Men jeg måtte le litt ved tanken, han kalte meg for Melis, det var bare Benny som pleide å kalle meg det!