Just can't let her go

Del 1: selfien

Julie sin synsvinkel:

"Julie, husk at Isac og familien skal spise middag hos oss i dag!" ropte mamma nede fra kjøkkenet. Jeg himlet med øynene. Mamma er så nøye når det kommer til middagsgjester.

"Jada!" ropte jeg tilbake som svar. Isac har vært min bestevenn siden barnehagen, vi tilbringer mye tid sammen. Jeg subbet inn på rommet mitt. Mamma hadde sagt til meg dagen før at jeg måtte rydde rommet siden de skulle komme, det var jo ikke sånn at alle skulle være på mitt rom. Jeg sukket dypt, rommet mitt var skikkelig rotete, det ville ta en evighet å rydde det uten hjelp. Det var da jeg fikk ideen. Fort gikk jeg mot rommet til lillesøsteren min, Ida. Jeg banket lett på døren å åpnet den.

"Ida?" smisket jeg. "Kan du hjelpe meg med noe?"

Hun så opp fra tegneblokken hun drev å tegnet i.

"Hva?"

"Kan du hjelpe meg å rydde rommet, vær så snill?" tryglet jeg. Ida så misfornøyd ut. Hun reiste seg opp fra gulvet, og la hendene i kors.

"Hva får jeg for det?" spurte hun meg. Jeg så tomt ut i luften, hun er så irriterende!

"Jeg hadde gjort det for deg uten å få noe" protesterte jeg. "Ida, vær så snill"

"Hva får jeg for det?" spurte hun litt strengere. Jeg himlet med øynene, for et temperament.

"Okei, du og Ava kan få penger til å kjøpe dere noe i kiosken og jeg kan rydde rommet ditt i 3 uker" sukket jeg. Ida ga meg et glis mens hun satte kursen mot soverommet mitt. Det var først nå jeg innså at jeg hadde lovet noe jeg ikke kom til å holde, men det brydde jeg meg ikke noe særlig om. Dette kom jeg og Isac til å le av senere, le om hvor dum jeg er. Da jeg ankom rommet mitt var Ida godt i gang med å rydde. Hun la noen av klærne mine tilbake i klesskapet også var hun ferdig. Jeg strakk ut armen hvor jeg hadde pengene, og Ida tok dem godt imot før hun gikk til sitt eget rom igjen.

Jeg la meg forsiktig ned i sengen. Jeg lukket øynene mine i noen sekunder, men åpnet de fort igjen. Plutselig plinget det i telefonen min, Instagram. Telefonen ble åpnet og jeg gikk inn på Instagram. Isac hadde lagt ut et bilde og tagget meg, jeg smilte for meg selv. Bildet var av han som smilte et stort smil og ga tommel opp, det sto:

-klar for middag hos Julie🍕 forventer en lekker pizza med ananas😚 @juliemathisen

Isac's yndlingsmat er pizza. For ikke så lenge siden sa han at hvis han strandet på en øde øy og kunne bare tatt med seg en ting ville det blitt en pizza med ananas, selvfølgelig. Han kunne ikke ta med seg noe som er nødvendig, det måtte være pizza. På nattbordet sto et gammelt bilde av meg og Isac, det ble tatt i fjor da vi var på tivoli sammen. Isac. Vi er bestevenner, men jeg ønsker mer. Når vi er sammen får jeg sommerfugler i magen, spesielt når han klemmer meg eller holder rundt meg. Det eneste jeg vil er å kysse han, bli sammen med han. Men han er forelsket i Sandra, den mest populære og slemmeste jenta på skolen.

Fort tok jeg et bilde av meg som laget et trist ansikt. Jeg tagget han og skrev:

-da må jeg nok skuffe deg, mamma har laget blomkålsuppe🍵 stakkars Isac😚@isacelliot

Det tok ikke lang tid før han svarte. Jeg lo innvendig da jeg så hva han skrev, så dårlig humor som jeg har så ler jeg av alt.

-kjipern, du skuffer meg. Da får vi ha et pizzaparty senere, bare du og jeg😚 husk ananas!!!❤️ @juliemathisen

Dørklokken ringte, Isac! Fort la jeg fra meg telefonen å sprang ned den lange trappa. Jeg åpnet døren og ble omfavnet av to sterke armer, Isac sine. Så kom sommerfuglene, de som bare kommer da han klemmer meg eller berører meg på en annen måte. Før eller senere må jeg si hva jeg føler for han, det er det mest rettferdige for oss begge. Plutselig hørte jeg noen som lo jeg trakk meg fort unna Isac. Det var Ida og Ava. De hadde sett oss, nå kom vi ikke til å få fred.

"Isac, bare innrøm at du er forelsket i Julie" lo Ava. Hun og Ida hadde latterkrampe, de elsker å plage oss. Jeg så intenst på Isac, han rødmet. Jeg tror jeg gjorde det samme, for kinnene mine ble varme. Han så stygt på Ava.

"Ava, drit i! Gå heller å snakk med Sander! snerret Isac. Han kastet seg etter Ava men hun var for kjapp. Ida og Ava løp inn på kjøkkenet.

"Sander?" Jeg så nysgjerrig på han. Han lo en svak latter.

"Ja. Ava har snakket veldig mye i det siste om Sander, en fra klassen. Jeg er ganske så sikker på at hun er forelsket i han" svarte han. Jeg nikket forståelig mens jeg gikk mot kjøkkenet. Isac fulgte etter.

"Så bra dere kom, det er middag" sa mamma mens hun satt suppen på bordet. Jeg satt meg ned på en stol, Isac satt seg ovenfor meg. Vi ga hverandre et tullete smil som hintet til samtalen vår på Instagram tidligere. Jeg lente meg over bordet for å legge suppe på tallerkenen min. Det var da jeg kjente noe som la seg over hånden min. Hånden til Isac. Fort trakk jeg den vekk og så fortvilet rundt meg, hva om noen så det? Selvfølgelig hadde de sett det, de satt jo rundt bordet de også. Fredi, faren til Isac ga meg et lurt smil.

"La Julie ta først. Du vil vel ikke at hun skal miste interessen for deg?" utbrøt Fredi. Jeg ga han et takknemlig blikk før jeg øste suppe på tallerkenen min.

"Litt kjipt å miste sin store kjærlighet?"

Hva var det Fredi sa? Jeg ble sittende å måpe, forskrekket over det Fredi akkurat hadde sagt. Isac så irritert bort på faren sin, jeg dømmer han ikke. Det måtte være så flaut for han. Hadde det vært meg ville jeg ha løpt opp på rommet for lenge siden.

"Pappa!" snerret Isac. Fredi smilte før han begynte å spise videre. Resten av middagen var det ingen som sa noe, ikke en gang Isac, han som elsker å snakke. Jeg så ned i bordet, suppen var spist opp.

"Takk for mat mamma" kremtet jeg, fortsatt i sjokk over det Fredi sa. Mamma ga meg et vennlig blikk mens hun øste på med mer suppe.

"Hvis dere unger er ferdig å spise kan dere bare gå"

Jeg så på Isac, han så på meg. Isac reiste seg opp fra stolen og ga meg et tegn på at jeg skulle komme. Jeg reiste meg opp og gikk etter han, opp på rommet mitt. Da vi kom inn på rommet mitt satt Isac seg på sengen min med hodet i hendene. Jeg fulgte etter og satt meg nært han, med den ene armen rundt skulderen hans.

"Hvorfor er foreldrene mine idioter?" mumlet Isac. Jeg så bort på han med intense øyne. Følelsene mine boblet i meg, de ville ikke stoppe. Alt jeg kunne tenke på nå var Isac.

"Du er ikke den eneste som syns det, min fremtidige kjæreste" lo jeg. Isac løftet hodet fort opp mens han så irritert på meg. Han la hendene i kors mens han festet et drepende blikk i meg.

"Ikke prøv å etterligne pappa, ikke våg! Du vet jeg liker Sandra, ikke deg. Vi er bare venner" protesterte Isac. Au, den sve. Bare venner, det er langt fra det jeg ønsker meg.

"Ja, når det kommer til Sandra" sa jeg mens jeg så tomt ut i luften. Isac så nysgjerrig på meg, jeg så tomt tilbake.

"Hva med hun?"

Jeg rynket på nesen. At Isac liker henne er vanskelig å forstå. Sandra og jeg har aldri likt hverandre, det er bare sånn det er. Hun er ikke særlig snill heller.

"Sandra er ikke akkurat særlig snill, mer slem. Du kan finne en som er så mye bedre" prøvde jeg meg. Isac så skuffet ut der han satt på sengen min, lei seg. Jeg pustet tungt før jeg fortsatte:

"Jeg vil bare hjelpe deg med å finne den rette"

"Hvorfor støtter du meg ikke? Vi skal jo liksom være venner, og venner er snill og lojal mot hverandre!" ropte han før han løp ut fra rommet mitt. Jeg så forskrekket mot døra, dette måtte jeg ordne opp i! Fort grep jeg tak i dagboken jeg skriver i vær dag. Jeg skrev ned det jeg skulle skrive og løp ned den lange trappen.