Kapittel 1 - Dagen før

30 2 2
                                    

'Husker du den gangen du samlet småkrabber i den hvite bøtten og tok de med inn i stuen, og så kom de seg ut og rømte inn under sofaen? Til og med inn i tøflene mine?'

*

Mette vil gjøre hva som helst for et smil, men Ida smører brødskiven med forsiktige små bevegelser, som om hun er redd det kan gjøres feil, og setter melkeglasset ned, uten at det høres.

«Jeg kan godt kjøre deg til skolen?» sier Mette og kikker mot kjøkkenvinduet. Regnet pisker mot vindusglasset, og en liten foss i enden av den tilstoppete takrennen, buldrer ned på søppeldunken.

«Jeg vil helst gå selv,» hvisker Ida. Stemmen er så svak at den knapt kan høres, og Mette angrer på at hun spurte.

Idet hun skal si noe om regnet, reiser Ida seg og tar fatet og melkeglasset med til kjøkkenbenken. Hun stiller seg på tå framfor vasken og åpner kranen, skyller begge deler og tusler ut i entréen. Der stikker hun føttene i de gule gummistøvlene og tar på seg den svarte regnfrakken. Hun ser likblek ut i den svarte hetten.

Andre barn er solbrune og glade etter en deilig sommer, bare ikke Ida. Og hvorfor må hun alltid gå i disse fryktelige klærne? Hun ville jo vært så fin i de nye.

«Tusen takk for maten,» sier Ida.

«Vel bekomme, lille venn,» svarer Mette, og merker noe trist i sin egen stemme. Ida merket det visst også, for de isblå øynene gransker henne. De blir så lysende og blå, mot alt det svarte.

Hun ville ikke ha hjelp til det lange mørke håret sitt, og nå dytter hun det bare inn under hetten.

«Vil du ha med en yoghurt?» skynder Mette seg å si.

«Nei takk.»

I det lille øyeblikket entrédøren står åpen etter henne, blander luktene fra hagen seg med duftlysene i vinduskarmen, og kjøkkenet fylles med høst.

Så lukker entrédøren seg, og Mette følger henne med blikket gjennom vannet som strømmer over vindusglasset. Hun blir en skygge i knallgule støvler, som til slutt forsvinner bak hagegjerdet.

*

Mette setter kleskurven fra seg på gulvet fremfor klesskapet. De nye klærne ligger utbrukt og forlatt der inne. Ida klarer ikke å ha dem på seg, kun forrige gang barnevernet kom, og siden den gang har hun ikke tatt i dem.

De nye genserne ligger på andre hylle til høyre, og Mette legger de utslitte til venstre— de hun har vasket så forsiktig. De er for små, men Ida trekker opp ermene for å skjule det.

Mette setter seg på sengekanten og tar av putetrekket. Hun kikker på Ida sin gamle tursekk ved sengen. Det er i den hun egentlig bor. Så snart hun kommer fra skolen, flytter hun de gamle klærne fra klesskapet til sekken, og legger dem som en beskyttende dyne over det andre hun eier. Et pennal i skinn med fargeblyanter, og en trefigur av en fugl med utstrakte vinger. Hele tiden klar til å reise videre, klar til å bytte hus, men aldri til å flytte inn.

Mette tar av dynetrekket og legger det i kleskurven. Under en fold i lakenet ligger den lille trefiguren. Hun holder den mot lyset. Den er så vakkert utskåret, ser ut som teak eller mahogni.

Ett eller annet sted på loftet, ligger det eneste hun selv eide som fosterbarn. Den lyseblå bamsen som mamma ga henne, den eneste som alltid var hos henne gjennom nettene, alene i andre folk sine hus, i andre folk sine senger.

Alt det nye tilhørte andre. De nye og bedre foreldrene, som hun aldri kunne eie, som ble sliten av det som ikke fungerte og fant seg lettere barn.

Hun eide aldri sengen, eller dynen, eller lysbryteren som jaget bort mørket. Bare det ødelagte, som hun ikke fikk beholde.

Ulovlig kontakt (Norsk)Where stories live. Discover now