'Drømmer du om meg også?'
*
«Her er vi,» sier taxisjåføren og smiler. «Er det ikke vanskelig å gå opp stien her når det er mørkt?»
«Jeg har med lykt, så det går bra,» svarer Ingrid. «Dessuten har jeg gått denne veien tusenvis av ganger til skolen.»
«Har du snakket med fremmedkaren på Steinen?» Sjåføren nikker mot terrengbilen som står parkert litt bortenfor.
«Vekslet et par ord i morges. Virker hyggelig. Tror han bor der oppe alene.»
«Håper dere snart for ordnet veien. Blir det mye regn eller sne, kommer jeg meg ikke opp hit.»
«Jobber med saken,» svarer Ingrid. «Men i morgen trenger jeg deg her til samme tid. Hvis det regner begynner jeg å gå nedover til jeg møter deg.»
Ingrid blir stående noen sekunder og se etter de røde baklysene som fjerner seg langsomt ned skogsveien.
Så slår hun på lykten og går forsiktig oppover stien mot fjellgården.
*
Nå skulle det tatt seg ut å gå tom for batteri, tenker Ingrid i det lykten blir svakere. Det er hverken måne eller stjerner, og snart ser hun ikke en meter fremfor seg.
I det hun når toppen av det bratte partiet, og kan se lys i vinduene på fjellgården, må hun bruke lommelyktlyset fra mobilen for å komme seg videre. Hvor lenge kommer mobilbatteriet til å vare? Førtitre prosent, står det i displayet. Er det nok?
Ved den hvitmalte porten stanser hun. Det fornuftige nå, er å spørre om å få låne en lommelykt. Være på den sikre siden. Det er for dumt å kave seg frem langs stien i mørke. Inne i skogen kan det bli helt håpløst å komme seg videre.
Hun lytter.
Det kommer ingen lyder fra huset.
Hun forsøker å åpne porten, men den rikker seg ikke. Er den låst fra innsiden? Det må den være.
«Hallo? Er det noen hjemme?»
Hun ropte ikke så høyt. Kanskje han ser på tv?
I det hun skal rope en gang til åpner døren seg. Han kommer ut på trappen.
«Hei, jeg er på vei hjem,» sier hun. «Men så er batteriet i lykten blitt så dårlig. Nå vet jeg ikke om jeg rekker hele veien hjem. Du har ikke en lykt jeg kan låne, kan levere den tilbake i morgen tidlig?»
Han snur seg og går inn. Kort etter kommer han tilbake med noe, trakker ned i et par støvler og kommer mot henne. Han åpner porten og rekker henne en litt rar, firkantet lykt.
«Denne varer ganske lenge, så den burde få deg trygt hjem.»
«Tusen takk. Jeg hadde sikkert kommet meg hjem med mobilen, men ville bare være sikker.»
«Høres fornuftig ut. Parkerte du ved siden av min bil nå?»
«Nei, jeg tok taxi. Min bil står hjemme på tunet.»
«Har du fått noen til å fikse veien?»
«Nei. Jeg spurte om de bare kunne trekke noen steiner på plass og legge på litt grus, slik at jeg får bilen min forbi, men det vil de ikke. Det må gjøres skikkelig, noe med forskrifter visstnok.»
«Ja, du nevnte det sist.»
«Takk for lykten. Foreldrene mine venter på mat, så jeg må nesten komme meg videre.»
«Bare hyggelig.»
Etter et lite stykke, snur hun seg og ser tilbake mot huset. Håper et øyeblikk at han står og ser etter henne, men døren er lukket.
*
«Nå prøver vi rullatoren,» sier Ingrid og triller den med seg inn i stuen og bort til salongbordet.
«Du Pappa? Tror du Steinen kan være solgt?» fortsetter hun og tar tak i moren sin arm.
«Nei. Harald ville aldri selge,» sier faren og rusler ut på kjøkkenet. «Det kom noen tyskere og tilbød store summer for noen år siden, men det handler ikke om penger for Harald.»
«Ja, det er det jeg mener å huske.»
«Har du truffet på fremmedkaren?» sier moren, og presser inn bremsene på rullatoren.
«Ja. Lånte en lommelykt av ham på veien hjem.»
«Er han kjekk?» spør moren.
«Ja. Det vil jeg si.»
«Åh, javel?»
«Han er ganske nevenyttig også. Har lagt nytt tak og skiftet ut en del tømmer i veggene. Det er laftet, så han har tydeligvis greie på gamle hus. Og så har han satt opp nytt gjerde. I det hele tatt, gjort en stor jobb.»
«Han er sikkert en av disse kulturvernfolkene, som liker gamle ting og gamle hus?»
«Noe må det jo være, siden han har bosatt seg på Steinen.»
«Du og liker deg jo på fjellet, langt fra folk,» sier moren. «Så det passer jo bra.»
«Jeg sa ikke at han er så vanvittig kjekk.»
Moren slipper bremsen, og ruller rullatoren et stykke frem. Så kniper hun inn bremsene igjen.
Ingrid sukker.
«Hvor gammel er han?» fortsetter moren.
«Mamma? Kan du gi deg?»
«Jeg lurer bare på hvor gammel han er.»
«Rundt 40. Kan du konsentrere deg om det du holder på med nå?»
«Da har han sikkert fått de barna han vil ha.»
«Mamma, gi deg.»
«Din mor har rett Ingrid,» sier faren fra kjøkkenet. «En mann på førti, blir ikke skremt av at du ikke kan få barn.»
«Hvis dere vil ha kveldsmat, får dere slutte begge to.»
«Du må starte på nytt,» sier faren bestemt. «Ikke kaste bort de beste årene dine her, med to bortskjemte gamlinger.»
«Ikke si det, pappa. De sier at det ikke er forsvarlig at dere bor her oppe alene.»
«Hjemmesykepleien har ikke tatt livet av noen,» sier moren. «Men den du skal dele livet med, er fortsatt der ute ett eller annet sted, og du møter ham aldri hvis du blir sittende her med oss.»
«Dette skal dere ikke tøve med,» sier Ingrid. «Selv om vi får fikset veien, er det ikke sikkert de lenger er villig til å ha ansvaret for dere her oppe.»
«Hva har du tenkt til å gjøre da?» sier moren og ser på henne med noe skarpt i blikket. «Skal du leve resten av livet alene?»
«Selvfølgelig drømmer jeg om å finne en ny mann. Jeg trenger litt tid bare.»
KAMU SEDANG MEMBACA
Ulovlig kontakt (Norsk)
AksiIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
