'Men inni meg, der er det lyst. Og du er lyset mitt.'
*
Wenche setter seg i bilen og rygger ut av garasjen.
Bjørn Lien er ikke riktig rett, tenker hun. Og hva i all verden skal det liksom bety at saken fortsatt er under etterforskning? Og at han ikke kan si hvor han fant henne en gang?
I krysset til Strømmeveien blir hun stående bak en bil som ikke kjører videre. Har den motorstopp, eller er sjåføren full?
Hun fløyter.
En arm kommer til syne ut sidevinduet. Det ser ut som han vinker henne forbi.
Er det ikke typisk? Hver gang hun har dårlig tid, går det en ku over veien.
Herlighet. Hvordan kan en mann i hans stilling si det er udramatisk? Ida kan være alvorlig traumatisert. Dette må hun gripe tak i. At han tok Ida med seg i bilen alene, er og totalt uakseptabelt.
*
«Ida har gått opp på rommet sitt, og låst døren,» sier Mette.
Wenche setter seg ved kjøkkenbordet. Hun er så stresset at hun glemte å ta av seg støvlettene. «Beklager,» sier hun og går ut i entreen. Det er rett før hun sier noe mer for å unnskylde seg, men stanser seg selv i tide. Hun må være den rolige, og finne riktig håndtering av situasjonen.
Hun setter seg igjen, og ser lyttende på Mette.
«Hun vil ikke åpne for meg.»
«Hva sier politiet?»
«Det var Bjørn Lien som kom med henne. Han sa det hele var udramatisk, og at de hadde pratet lenge i bilen på veien.»
«Udramatisk? Herlighet, Mette.»
«Han sier Ida ikke ble tatt med av noen, og ikke hadde ment å rømme.»
«Hvordan fant han henne?»
«Han kunne ikke gå i detaljer av hensyn til etterforskningen, men sa de hadde funnet Ida langs veien i Lindås.»
«I Lindås? Hvor sov hun i natt?»
«Bjørn Lien foreslo at de Ida skulle til, kanskje er flyttet eller ikke var hjemme. Sannsynligvis det siste, fordi Ida ble observert gående rundt i det samme området flere ganger, siden i går.»
«Mette? Du må ta deg sammen. Dette er surrete. Hva sier Ida?»
«Bjørn Lien sa det er best at Ida får være i fred i kveld, at hun ville sove, og sannsynligvis ikke hadde sovet nok.»
Wenche reiser seg. Bare navnet på den idiotiske fyren holder på å få henne til å koke over. «Mette? Jeg spør ikke om hva Bjørn Lien sa!»
«Ida vil ikke snakke. Sier bare at hun er trett og vil sove, og så har hun låst døren.»
Wenche smiler, går opp trappen til Ida sitt rom og banker forsiktig på. «Ida? Det er Wenche.»
Hun har sagt det så mykt hun klarer, men det kommer ikke svar.
Wenche banker litt hardere.
Mette kommer opp trappen bak henne. «Tror du ikke det er best at vi bare lar henne få sove, slik Bjørn Lien sa?»
«Bjørn Lien? Ærlig talt.»
Mette får tårer i øynene. Tørker dem fort og rister på hodet. «Du var ikke her. La henne være.»
«Var ikke her? Hva snakker du om?»
Wenche følger etter ned trappen og ut på kjøkkenet. Mette får noe strengt i blikket. «Ida tok ... » sier hun i det stemmen hennes brister. Så snur hun seg mot kjøkkenbenken og blir stående med ryggen til. Som om hun stirrer på noe i nattemørket utenfor.
Wenche setter seg ved kjøkkenbordet, og venter.
«Ida tok Bjørn Lien i hånden og holdt ham igjen da han skulle gå,» sier Mette. «Og så spurte hun om han ikke kunne bli litt lenger.»
Wenche aner ikke hva hun skal si. Det er utenkelig.
«Det var som om ...» Mette trekker pusten, og holder den inne noen sekunder. «Det var som om Ida stolte fullt og helt på ham. Hun ville han skulle være her når du kom. Og til meg sa hun bare unnskyld og vek unna da jeg ville gi henne en klem.»
«Jeg har sagt det før, Mette. Barn som har opplevd ekstreme ting, kan lage seg måter å beskytte seg på, som ikke er lett å forstå. Du må ikke overtolke ting hele tiden.»
«Jeg vet at Ida stoler på Bjørn Lien,» sier Mette. «Han ga henne en klem da han gikk, og sa at alt kom til å bli bra. Og det har jeg aldri sett henne ta imot fra noen. Aldri!»
Mette snur seg og ser rett på henne. Øynene har ikke lenger det søkende og usikre blikket. Hun virker bebreidende.
«Jeg har gjort alt jeg kan for henne i flere år. Aldri hevet stemmen en eneste gang. Jeg har vært så forutsigbar og trygg som noe menneske kan være, men Ida har fortsatt ingen tillit til meg. Hun viker umiddelbart fra all berøring. Hun låste døren sin.»
«Sa Bjørn Lien hva de snakket om på veien hjem?»
«Nei. Bare at han var i kontakt med barnevernsvakten, og kom frem til at han skulle kjøre Ida hjem selv.»
«Ja, det kan du være sikker på at jeg skal ta opp i morgen, helt uhørt og uansvarlig.»
«Han sa det var Ida sitt ønske, men jeg tror jeg må legge meg nå. Vi får heller snakke mer i morgen.»
«Ida sitt ønske?»
«Ja. Hun tryglet ham om å kjøre henne hjem, og ville ikke at han skulle blande inn noen andre.»
YOU ARE READING
Ulovlig kontakt (Norsk)
ActionIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
