'God natt, veldig glad i deg, sov godt.'
*
Bjørn reiser seg og går ut i gangen. Døren til Katrine sitt kontor står åpen. «Har du sett på det vi fant på Ida sin mobil?» spør han og lener seg mot karmen.
«Jobber vi videre med den saken? Ida kom jo til rette uten dramatikk?»
«Jeg kan ikke sette fingeren på det enda, men noe er veldig galt i denne saken. Mette Nordberg sier Ida hadde på seg en annen bukse enn da hun forsvant, men ingen aner hvem hun har vært hos, og i bilen hjem var hun livredd for Wenche Moland.»
«Ingen barn liker å få kjeft når de gjør noe galt.»
«Men dette er noe mer. Dette satt dypt.»
«Det eneste jeg kommer på, er at Moland ikke har prioriteringene sine i orden. Hun visste at Ida sin far var ekstremt voldelig, men meldte aldri fra til oss. Ikke rart Ida har tillitsproblemer.»
Bjørn går bort til Katrine sitt skrivebord og trekker en stol litt ut på gulvet før han setter seg.
«Ikke godt å si hva som er verst for disse ungene, det de kommer fra eller denne såkalte hjelpen de får. Slenges rundt fra sted til sted. Kjærlighet på anbud. Ikke uvanlig at en tenåring har hatt over ti sett med 'nye betalte foreldre'. De må jo bli ekstremt tilknytningsskadet.»
Katrine legger fra seg papirene hun sitter med, og kikker på ham med rynkete bryn.
«Det kan du ikke si om Mette Norberg. Hun tar seg av Ida som sin egen. Det opplever i hvert fall jeg.»
«Det er akkurat det som skurrer så kraftig. Hvorfor i all verden er Ida så livredd, når hun har fått Nordberg som fostermor? Det ligger noe pill råttent skjult et sted.»
«Er det Ida sin far du tenker på?»
«Jeg tenkte på Moland. Dette du nettopp sa, at hun visste om at Ida ble alvorlig mishandlet, uten å melde fra til oss.»
«Jeg la merke til ett par ting,» sier Katrine. «Moland sa i retten at Ida er redd faren, ikke at han slo henne. Besøksforbudet er basert på at Ida har en 'opplevelse av faren' som gjør at hun må skjermes fra all kontakt. Det står at faren ikke innser hvordan datteren opplever ham.»
«Skulle tro det er mer vesentlig at Ida ble funnet bevisstløs i en blodpøl og låst inne i et skap i flere døgn,» sier Bjørn. «Faktum er at Moland løy for retten, eller i beste fall holdt tilbake informasjon som hun er pålagt å gi.»
«Men hvis Ida sin mor nektet å vitne tidligere også, er det ikke godt å si hvordan Moland har tenkt. Teknisk sett, er det bare påstander om noe som angivelig skal ha blitt uttalt, så hun kan ha begrenset seg til det hun med sikkerhet vet, for å ikke havne i trøbbel selv.»
«Jeg hadde Ida i bilen i over en time, og den jenten er livredd for noe. Det som skjedde med Ida, forklarer ikke hvorfor hun er redd nå, så lang tid etter.»
«Jeg får en ubehagelig følelse av at dette er blitt personlig for deg, Bjørn.»
«Alle saker med barn er personlige. Den som ikke tar det personlig, er syk i hodet.»
Bjørn reiser seg og går mot døren. «Jeg trenger grunnlag for å etterforske. Både mot Wenche Moland og Ida sin far. Finn ett eller annet.»
«Ok,» sier Katrine og sukker.
*
Katrine setter seg i stolen fremfor skrivebordet, og Bjørn merker seg at dokumentene hun bærer på er samlet i tre tykke bunker med gummibånd rundt. Det må være tusenvis av sider.
«Dette kan man trygt si er litt spesielt,» sier Katrine.
«Hva er det du drar på?»
«Tekstmeldinger og samtaler mellom Ida og en ukjent person.»
«Er alt det der tekstmeldinger?»
«Ida er en driftig liten jente.»
«Så det har vært flere SIM-kort i bruk enn bare det nummeret vi fikk opplyst?»
«Ja. Ida bytter til et annet nummer på faste tidspunkt hver dag. SIM-kortet er registrert på moren.»
Katrine legger en av bunkene på skrivebordet, og Bjørn tar opp noen ark. Det er en logg over alle utgående samtaler.
«Sa du ikke nettopp at det er en ukjent person? Nummeret Ida ringer til må jo være registrert på noen?»
«Begge numrene er registrert på moren, men det er ikke moren som bruker det. Denne personen er norsk, eller har i hvert fall vokst opp i Norge.»
«Så du har sett på meldingene med andre ord?»
«Bare helt kort,» svarer Katrine. «Dette er en person som kan vitne, og det Ida har opplevd kan være omtalt i en av meldingene.»
«Har vi sporet nummeret?»
«Nei. Ingen så hensikten.»
Bjørn blar i samtaleloggen. Det er ingen innkommende anrop, alltid Ida som ringer ut til det andre nummeret. Ida ringer ut til faste tider hver dag. Alltid tidlig på morgenen. Tekstmeldingene kommer alltid etter klokken halv ni om kvelden. Hver eneste dag de også. Den første meldingen er nesten to år gammel.
«Du må få sporet mobilen til dette mennesket så vi får en posisjon og en adresse. Dette er akkurat det vi trenger.»
«Det får jeg aldri godkjent nå,» sier Katrine. «Ikke etter at Ida har kommet til rette.»
«Faen, det tenkte jeg ikke på.»
«Men vi bør kunne finne det vi trenger i meldingene, for de har et nært forhold.»
«Ja, ser det her,» sier Bjørn. «'God natt, veldig glad i deg, sov godt'.»
«Det er bare å sette i gang å lese, hvis du vil vite hvem dette er.»
«Men jeg lurer på om ikke vi kan få greie på hvem dette er på en annen måte.»
«Hvordan skal du få dét til?»
«Jeg kan ikke be fostermoren avhøre Ida, men jeg kan sørge for at hun lurer såpass mye på hvem det er, at hun finner ut av det.»
Katrine ser på ham med rynkete øyenbryn. «Litt på kanten? Er det ikke?»
Bjørn blar frem Mette Nordberg sitt nummer på mobilen og ringer.
«Hva er det du sier? Dette forstår jeg ingenting av,» svarer Mette, straks han har forklart.
«Ida og denne personen snakker hver dag, men siden Ida har kommet til rette har jeg ikke lenger mulighet til å spore nummeret.»
«Er det en lærer ved skolen, en hun nylig er blitt kjent med da kanskje?»
«Nei. Dette har pågått i over to år, både tidlig morgen og sent på kveld. Det eneste vi vet er at det ikke er moren.»
«Ja, det kan ikke være moren.»
«I de meldingene vi har lest, fant vi ikke noen grunn til uro,» sier Bjørn.
«Jeg forstår.»
«Hvis det dukker opp noe som er til bekymring, bør vi kanskje snakkes igjen? Nå har du direktenummeret mitt.»
«Ok. Ja det kan vi, hvis det dukker opp noe.»
Bjørn legger på, setter mobilen tilbake på lading og skjenker seg en ny kaffe fra termosen. Det er den siste koppen. Heretter må det bli brent brygg fra trakteren nede i gangen, eller dette kaffelatteskvipet fra automaten.
«Det var stor utvandring fra Bergen til det området Ida sin mor kommer fra i USA,» sier Katrine. «Jeg tipper Ida sin hemmelige venn er en norsk slektning som moren har fått kontakt med etter hun flyttet hit.»
Bjørn smiler. «Nettopp. Og da vet personen om alt som har skjedd med Ida, og kan vitne mot Ida sin far.»
KAMU SEDANG MEMBACA
Ulovlig kontakt (Norsk)
AksiIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
