'Alle sier de er glad i meg, men de tvinger meg til å være her. De bare lyver.'
*
Regnet pisker mot de store stuevinduene, og skyene blir mørkere og tettere. Wenche går helt bort til glasset og kikker på en busk i hagen som er i ferd med å miste sitt siste gylne blad. Alt virker så meningsløst nå, alt hun plantet, utelysene og de nye hagemøblene.
Den lille gyngehesten hun tok ned fra loftet, rider alene i vinnkastene på terrassegulvet. Stian elsket den, og nå er den klar for neste generasjon, klar for lille William som aldri kommer.
Hun setter seg ved kjøkkenbordet og lar blikket gli over Nordåsvannet. Marmorøyen ligger som en mørk skygge på andre siden, og til venstre ruver slottstårnet over Gamlehaugen.
Langt der nede i badeviken, ble somrene magiske og vakre. Fikk henne til å tro at det de hadde var sterkt og evig, men alt som er igjen, er det mørke vannet.
Det kveler henne, og hun reiser seg brått. Kan ikke synke ned i dette igjen. Slår av kaffetrakteren, finner nøkler og mobil på kjøkkenbenken, går ut i entreen og kler på seg den lysebrune kåpen.
«Nå går jeg,» roper hun mot trappen og trekker på seg de svarte støvlettene. Et burgunderrødt sjal passer godt til kåpen, og kanskje en lue? Hun åpner den øverste skuffen i den trehvite kommoden. Han svarer ikke. Sover sikkert fortsatt, eller står i dusjen.
Hun nøyer seg med sjalet og lukker ytterdøren bak seg. Snart blir det glatt, og hun ser for seg hvordan hun må strø salt bort mot garasjen. En gang i tiden ville han fått varmekablene fikset på dagen. Hun bør få opp en elektriker uten å si noe.
Regnet har avtatt litt, så det er ikke nødvendig med paraply, men det ligger en ekstra i bilen i tilfelle.
Wenche kjenner etter om nøkkelknippet fortsatt er i kåpelommen, og løper mellom regndråpene til den åpne garasjedøren.
*
Hun småløper over gaten, og kommer akkurat innenfor døren til Bergen Politikammer da det begynner å regne igjen.
Det er ubehagelig å snakke med politifolk, hun blir så redd for å si noe feil, noe som får konsekvenser hun ikke har tenkt på.
Hun må ta heisen. Ankommer riktig etasje, og møter en ny låst dør. Her og må hun ringe på og vente.
En kvinnelig betjent i uniform åpner, leder henne gjennom korridorene og finner det rette kontoret. Døren står åpen. Politikvinnen innenfor bruker ikke uniform. Vinker henne inn. «Katrine Sørensen,» sier hun og strekker frem en hånd. «Det var meg du snakket med på telefonen.»
Wenche presenterer seg med fullt navn, tittel og sitt ansvarsområde, og føler seg plutselig dum. Politikvinnen vet selvfølgelig alt dette fra før.
«Vil du ha en kopp kaffe eller et glass vann?»
«Nei takk.»
Politikvinnen sitter noen sekunder og ser på henne, lenge nok til at hun føler seg vurdert.
«Vi har mottatt opplysninger om at Ida sin far har vært voldelig mot henne.»
Wenche føler seg overrumplet. «Har dere snakket med Ida sin mor?»
«Hun ble arrestert, men har foreløpig ikke latt seg avhøre, og dette er opplysninger vi må få klarhet i raskt.»
«Hvorfor ble hun arrestert? Jeg har forsøkt å ringe henne i flere dager.»
«Det kan jeg ikke si noe om, men det er ikke på grunn av Ida.»
«Faren slo til Ida lå bevisstløs i en blodpøl og stengte henne flere ganger inne i et klesskap.»
ESTÁS LEYENDO
Ulovlig kontakt (Norsk)
AcciónIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
