Ulovlig kontakt (Norsk)

Kapittel 21

'Kan jeg ringe til deg så du kan fortelle en historie? Ingen kan oppdage det. Hvis Mette kommer legger jeg på.'

*

Bjørn slår av PC-skjermen, lener seg tilbake i kontorstolen og legger beina over bordkanten. Det er en time siden Katrine gikk ned for å avhøre Ida sin mor, og hun kommer nok snart opp igjen. Han ser på klokken. Bør komme seg hjem og legge seg på sofaen med disse tekstmeldingene.

Ida [21:32]

'Kan jeg ringe til deg så du kan fortelle en historie? Ingen kan oppdage det. Hvis Mette kommer legger jeg på'

Aa [21:34]

'Da må du ikke si noe. Ikke hviske en gang. Hvilken historie vil du høre?'

Ida [21:39]

'Jeg vil bare høre stemmen din og late som om du er her. Du kan bestemme.'

Bjørn begynner å bla i samtale-historikken. Er der en korresponderende samtale?

Ja. Ida ringte kvart på ti. Samtalen varte litt over en halv time. Ingen flere tekstmeldinger etter det. Han legger fra seg papirene. Dette er en person Ida savner dypt og inderlig. Men hvem i svarte pokker er det?

I morgen venter en ny time hos den forskrudde psykologen. Meningsløs aktivitet. Sitte der og svare på idiotiske spørsmål en hel time. Han skal tenke på hvorfor han ville bli etterforsker. Om det hadde noe med faren hans å gjøre? Hva i heiteste spiller det for rolle?

Bjørn reiser seg, tar utskriftene fra Ida sine tekstmeldinger i hånden, og stikker termosen under armen. Kanskje han bør få seg en sykemelding, og ta en hel uke på sofaen? Det er tross alt to år med meldinger. At et barn på den alderen kan skrive så bort i natten mye tekst, er helt ufattelig. Mer på en uke enn han selv skrev på hele barne og ungdomsskolen til sammen.

*

Den gamle Volvoen bør være hvit hele året, tenker bjørn i det han kjører forsiktig inn i vaskeautomaten. De siste månedene har den vært grå, helt siden forrige gang de besøkte tempelet.

Hver dag den siste uken endte han opp hjemme i garasjen før han kom på det, selv om han lovet å gjøre det i god tid før de skal besøke munkene. Denne eneste tingen hun ba om.

Maskineriet i vaskehallen begynner å bevege seg, og kraftige vannstråler får det til å drønne i karosseriet. I hanskerommet ligger boken om Buddha, som han egentlig er fast bestemt på å lese. Det gir en konstant fornemmelse av dårlig samvittighet at han vet så lite om hennes verden. Hun som deler hele livet sitt med ham, og så vet han så lite om hva som betyr noe for henne.

Han åpner hanskerommet og tar den ut. Blar til stedet han stanset sist han leste. Kvitteringen han brukte som bokmerke ramler ut og lander på den våte gulvmatten.

Siddhartha Gautama, er det egentlige navnet hans. En prins som ga avkall på all luksus i palasset, og heller ville vandre rundt i landet som tigger. Det er i grunnen ikke så vanskelig å nærme seg denne personen. Man behøver bare å tenke på ham som filosof. En religiøs skikkelse ble han jo først etter sin død.

Det legger seg skum over bilen, og kort etter blir det mørkt i kupeen. De store børstene dekker alle vinduene og durer løs på den gamle lakken.

Han kjøpte boken i et forsøk på å forstå henne bedre. Komme på innsiden av det som betyr så mye i livet hennes. Men avstanden er for stor. Hun sa at 'synd bare er uvitenhet'.

Det startet den første og eneste krangelen deres.

'Høres helt fjernt ut,' svarte han, og mente det i ordets betydning av idiotisk. Så merket han skuffelsen og rettet seg ved å si 'han mente fjernt, som i fremmed'.

Hun smilte og tok armen hans igjen. Fortalte ham at straff er meningsløst, og at alle kriminelle trenger omsorg og veiledning.

Han skrek inni seg, men klart å smile til henne. Det er jobben hans å gjøre det motsatte av det hun tror på. Han jakter på folk, finner dem, og påfører straff. Ingen veiledning. Ingen omsorg - men straff.

Karma? For noe sprøyt. Men hun tror på det, fullt og fast, og han orker ikke å avsløre sin komplette avsky for en så idiotisk forestilling. Han som setter ærlighet så høyt, lyver daglig. Bygger hele sitt ekteskap på løgn. Later som han er noe han overhodet ikke er. Og nå er det lysfestival. Ved fullmåne, i den syvende måned i den burmesiske kalender, der et hav av lys og lanterner blir tent.

Hun tror han gleder seg. At han ser frem til å oppleve det samme som i fjor. At det er interessant og tankevekkende. Det er kanskje ikke løgn, for interessant er det jo. Vakkert og hyggelig også. Men mer som et merkelig fenomen, eller en vakker sirkusforestilling. Tankevekkende, i den forstand at det vekker masser av tanker, men ikke noen han kan dele med henne.

Maskineriet i vaskehallen faller til ro, og det grønne lyset ved døren blir tent. Vasken er ferdig, og Bjørn starter motoren.

I det han kjører ut begynner mobilen å ringe. Det er Mette Nordberg. Forhåpentligvis har hun nå funnet noen svar.

«Jeg reiste ut til stedet du fant Ida,» sier hun. «Kjente meg igjen fra tegningene Ida har på veggen. Det er besteforeldrene sin eiendom.»

«Har du snakket med dem?»

«Nei. Det virker som et feriested som ikke lenger er i bruk, men jeg snakket med en nabo. Har tenkt litt på om det er hun som er Ida sin hemmelige venn, for hun sier Ida plukket blomster til henne hver dag, og at de hadde et nært forhold.»

«Sitter her med tekstmeldingene,» sier Bjørn. «Tror det må være en som Ida har kontakt med hele året, og ikke bare i ferier.»

«Er det søsteren til Ida sin far, da kanskje?»

«Virker mer sannsynlig,» sier Bjørn. «Enten det, eller så kan Ida sin mor ha familie i Norge som vi ikke kjenner til.»

*

Bjørn tar papirbunken og termosen med seg og går inn. Henger av seg frakken og går ut på kjøkkenet. Hun er ikke der.

Han legger papirbunken på kjøkkenbenken og finner seg en kaffekopp i kjøkkenskapet.

«Skal du vaske bilen etter middag?» sier hun fra stuen.

Hun sitter i lenestolen ved vinduet og gjør klar gavene hun skal ha med. Har på seg den lange svarte kjolen som hun gikk med første gang han så henne. Hun er ikke dummere enn at hun får ham i godt humør før de skal reise.

«Den er vasket. Jeg holder alltid det jeg lover.»

«Så lenge du husker det,» sier hun og smiler.

«Ja,» sier Bjørn. «Men jeg husket det akkurat da jeg skulle hjem.»

«Jeg har laget favorittretten din.»

Bjørn kikker mot spisebordet. Hun har dekket på med klare signaler om hvor viktig turen til tempelet er. Til og med roser i krystallvasen på enden.

«Jeg skal oppføre meg eksemplarisk,» sier han og setter seg.

«Det vet jeg.»

Prikken over i-en, vil være litt dempet bossa nova som bakgrunnsmusikk, men det er ikke nødvendig å reise seg. Hun kommer til å sette det på hvert øyeblikk.