'Du trenger ikke late som Ida, for jeg er alltid hos deg i tankene.'
*
Wenche står stille fremfor kontorvinduet og stirrer ned på bilveien. De nye vinduene isolerer bort mye av støyen som var så plagsom før. Hun føler seg handlingslammet, og på skrivebordet rister mobilen mot bordplaten, som et rasende insekt.
Wenche går tilbake til kontorstolen og setter seg. Det står Mette i displayet, og hun trekker pusten dypt. Må omstille seg, men klarer det ikke. Ikke i dag.
«Skulle akkurat til å ringe deg og komme bort,» sier hun, men kjenner at hun ikke orker tanken en gang.
«Det er i grunn bedre for meg, at vi tar samtalen på kontoret hos deg,» sier Mette.
«Åh. Har du besøk?»
«Nei, men i det siste har jeg følt behov for å holde ting litt atskilt. Alt vi snakker om, blir liksom sittende fast i veggene etterpå, og her i min egen stue vil jeg gjerne ha det ukomplisert og problemfritt.»
«Helt i orden, men da passer det egentlig bedre at vi tar det i morgen eller senere i uken. Hvis det er greit for deg?»
«Egentlig så håper jeg at vi kan ta det nå i dag, » svarer Mette. «Det er vel du egentlig, som ville ha en samtale med en gang om det som har skjedd?»
Mette har rett. Hun må sette til side sine egne greier, og fokusere. «Da må vi ta det nå før klokken elleve. Jeg går hjem tidlig, har bestilt elektriker til å fikse varmekablene utenfor.»
«Det passer fint,» svarer Mette.
«Da sees vi snart. Nå banker det på døren min her.»
Det ble en altfor kort samtale, men den som står utenfor kan høre at hun sitter i telefonen, og ville ikke banket på uten at det er noe svært viktig.
Det er Marianne som kommer inn. Hun er nesten grå i ansiktet. «Var det Mette du snakket med nå?» sier hun.
«Ja.»
«Jeg har fått innkalling til avhør i den saken. Hege har og fått innkalling. Hos en Katrine Sørensen.
«Hva for noe?»
«Kari sier hun må oppgi alle som har jobbet med, eller har kjennskap til saken.»
«At Ida ble meldt savnet mener du?»
«Vet ikke. Alle som har sett noe, eller vet noe om saken skal avhøres. Til og med hvis de bare har vært til stede på et møte der noe om Ida har blitt diskutert.»
«Jeg begriper ikke hva du mener med sak? Politiet sa til og med at det var helt udramatisk.»
«Aner ikke. Trodde du visste noe. Kari har avtalt at jeg er først. Skal møte der klokken halv to, nå i ettermiddag.»
*
Wenche føler at noe er annerledes. Hun merket det straks Mette kom inn døren og satte seg i stolen fremfor skrivebordet hennes.
«Skal vi flytte oss bort i sofaen?» sier Wenche og smiler. «Vil du ha litt te, kanskje?»
«Nei takk,» sier Mette og blir sittende.
«Jeg vet altså ikke noe om dette huset i Lindås,» sier Wenche, og retter seg litt opp i stolen. Hadde Mette ment at hun ikke ville ha te, eller at hun ikke ønsket at de satte seg i sofaen? Hun har fått et merkelig, nesten bebreidende uttrykk.
«Det er Ida sine besteforeldre som eier huset,» sier Mette, og stirrer på henne.
«Javel,» sier Wenche avventende.
«Og i nabohuset bor det en gammel dame som virker nært knyttet til Ida. Kjenner du ikke til hvem det kan være?»
«Aner ikke.»
«Jeg synes det er litt merkelig at ikke dere aner noe som helst om familien til Ida?»
«Det har aldri vært aktuelt for oss å kontakte Ida sin familie. De er ikke part i saken, og har ikke noe å bidra med overfor Ida.»
«Det kan jeg ikke forstå. Ida har vært der mye, det er helt åpenbart. Hun må ha tilbrakt somrene der, for alle tegningene på rommet hennes er derfra, og så vet dere ikke at stedet eksisterer en gang?»
«Hva er det dette dreier seg om? Du virker ikke helt som deg selv i dag,» sier Wenche.
«Forstår du virkelig ikke det? Helt alvorlig?»
«Jeg ser at du er opprørt over noe, men jeg...»
«Jeg vet at Ida er knyttet til familien.»
«Dette kan jeg ikke gå mer inn på av hensyn til taushetsplikten, men ... »
«Jeg har i hvert fall tenkt å reise ut dit og la henne få treffe denne naboen.
«Nei, Mette. Det må du ikke gjøre.»
«Hvorfor det?»
«Det vil bare skape uro, og Ida trenger stabilitet. Du må fokusere på det du har med Ida nå, og skape noe nytt og positivt for henne. Ikke rote deg inn i fortiden hennes, og dra frem ting som bare virker opprivende.»
Metter reiser seg brått og går bort til vinduet. Hun blir stående med ryggen til. «Har vi rett til det egentlig?» sier hun med hard stemme. «Har vi det?»
«Hva i all verden mener du med det?»
«Har vi rett til å ta fra henne fortiden? Bare slette alt som har vært?» Mette snur seg og ser på henne med et gjennomtrengende blikk.
«Du kan ikke tenke på den måten, Mette. Dette handler om hva som er best for Ida. Ikke hva som føles best for deg eller meg.
«Best for Ida? Å forholde seg som om ikke noe av dette eksisterer?»
«Man kan ikke gjøre ting, bare fordi man selv er sentimental, og synes det er trist med en gammel farmor.»
«Det der er sludder, Wenche,» sier Mette og går mot døren. «Hvis noe føles veldig feil, er det godt mulig at det er akkurat det det er. Jeg tar meg faktisk av en jente, uten at jeg aner noe om familien hennes. Hvor mange har hun egentlig mistet? For alt jeg vet, har hun en stor familie i Sogn og Fjordane som alle savner henne dypt og inderlig.»
«Jeg kan som sagt ikke gå inn på disse tingene med deg.»
«Du har aldri sagt noe om familien til Ida, og det betyr at du aldri har undersøkt det en gang.»
«Undersøkt? Hva er det du mener vi burde ha undersøkt?»
«Jeg føler meg ikke helt vel,» sier Mette. «Jeg tror jeg må dra hjem. Vi får heller snakkes igjen. Ring hvis det er noe mer du må vite.»
KAMU SEDANG MEMBACA
Ulovlig kontakt (Norsk)
AksiIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
