'Hvis jeg ikke lenger fikk snakke med deg, hadde jeg ikke orket å leve.'
*
Wenche merker at hun skjelver på hånden i det hun heller ny kaffe i kruset sitt. Hun klarer ikke å sitte stille, og reiser seg fra kontorstolen, føler seg svimmel i det hun går mot vinduet og kikker ned på bilveien.
Det kan ikke være mulig, tenker hun. Alle barn blir jo registrert på sykehuset etter fødselen. Og Stian var jo med på sykehuset. Er han ikke faren likevel? Bare så hodestups forelsket i Hilde at han lukker øynene for at hun ble gravid med en annen?
Hun går tilbake til skrivebordet og setter seg.
Stian står ikke oppført som far i folkeregisteret. Han har ikke meldt adresseendring og står oppført hjemme hos henne fortsatt, og det samme gjør mobilen hans hos opplysningen.
William er snart ett år, og skulle kommet opp under Stian, så da må det ...
Det banker på døren.
Kari stikker hodet inn og ser alvorlig på henne.
«Jeg har ikke funnet noe,» sier hun. «Det er ikke så lett å søke på dette, men hvis foreldrene har bodd i Bergen ville jeg ha funnet dem nå. Har du ingen andre navn?»
«Nei.»
«Da har de ikke bodd i Bergen.»
«Men de har jo det. Stian hjalp dem å flytte, og Hilde snakker bergensk, jeg har hørt henne i bakgrunnen.»
«Da må hun være mye eldre. Ingen i begynnelsen av tyveårene.»
«Nei. Hun kan ikke være eldre.»
«Da kan hun ikke hete Hilde, og hun kan ikke være den eldste av 3 søsken.»
«Det må være noen du har oversett,» sier Wenche. «Hilde må ha vært i fosterhjem frem til for noen få år siden, så da kan det ikke vær så mange å se gjennom?»
«Ingen som heter Hilde, men nå har jeg et nytt møte.»
Døren lukker seg, og Wenche går tilbake til vinduet.
Hvordan kan dette være mulig?
*
«Problemet med deg Wenche, er at du alltid tror du vet alt og har rett. Og nå er du på gang igjen,» sier Svein. Han er blitt rød i fjeset, og retter seg opp i lenestolen sin, legger fjernkontrollen fra seg på bordet med et klask. «Du gjør alle de tingene hele familien din har tigget deg om å la være med. Vi har tigget. Sagt det med klare tydelig ord, men du ignorere det, og bare kjøre ditt eget løp!»
Det er skremmende å se ham på denne måten, tenker hun. Han kan være ufin i tonen, men aldri aggressiv.
«Greit. Jeg skal ikke kjøre mitt eget løp, så lenge du svarer på det jeg må vite.»
«Du må vente til Stian kommer og ber deg om hjelp. Jeg har nevnt det for ham, og sagt du kan hjelpe, men han sier det ikke er så enkelt.»
«Det er ikke nok. Forstår du ikke det?»
Svein reiser seg brått. Det komme små spytt dråper flygende ut av munnen hans mens han snakker.
«Nå kutter du ut alt du tror kan hjelpe! Forstår du det?»
Han er rasende i blikket. Hun vil svare med like stor kraft selv, men føler seg engstelig. Han har aldri snakket på denne måten før.
«Dette sier jeg ikke bare for din skyld!» fortsetter han. Det er som om ordene slår henne bakover.
«Nå tenker jeg på sønnen min! Og du får faen ikke lov til å rote til livet hans.»
Svein har nok blitt klar over hvordan han nærmest skriker, og går med raske skritt mot utgangsdøren. Han tar på seg skoene med brå bevegelser.
Så smeller det i døren.
Svein har aldri før smelt med en dør. I løpet av de tretti årene de har bodd sammen, har han aldri en gang hevet stemmen. Bare kommet med spydige kommentarer og refsende replikker. Han kunne bli ondskapsfullt spydig, hvis noe virkelig var galt.
Men aldri dette.
YOU ARE READING
Ulovlig kontakt (Norsk)
ActionIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
