'Jeg har begynt å lage en helt lik fuglekasse i sløyden.'
*
Mette svinger til høyre, og kjenner at hun blir nervøs i hele kroppen. Hun kjører inn blindveien. Det er årevis siden hun har vært i dette nabolaget, orker ikke å kjøre gjennom distriktet en gang.
De bor litt lenger oppe på venstre siden, fortsatt i det samme huset. I hjemmet hun bare fikk ha en stund, frem til de ikke ville ha henne lenger.
Hva er det hun holder på med? Tenk om de ser henne? Men hun kan ikke snu, veien er for smal. Hun må opp i enden nå, til snuplassen.
Hun fortsetter videre. Mot den høye hekken som deler hagen mot naboen på nedsiden. Det ser akkurat likt ut som før, nesten ingenting er forandret.
Mette stopper på snuplassen. Plutselig husker hun baksetet i bilen de hadde, Pappa som rygget mot nettinggjerdet for å snu, og hun selv som så ut bakruten på gjerdet som kom nærmere og nærmere. Pappa som ikke stoppet før bakenden av bilen nesten tok borti.
Hun ser på huset. Kjenner at hun rister i hele kroppen av nervøsitet. De bor her fortsatt, bare tre kvarters kjøring unna.
Mette kjører nærmere. Svinger inn til siden og stopper så hun kan se inn i hagen, hun husker porten, postkassen. Hva holder hun på med? Hun må komme seg vekk, før hun møter på dem.
I det hun tenker tanken, begynner kvinnen helt nede i gaten å ligne. Hun har tung bærepose i den ene hånden og stanser for å hvile. Kan det være henne?
Hun må komme seg unna med en gang for sikkerhets skyld, men veien er smal. Hun vil bli sett hvis de må passere hverandre der nede.
Mette rygger opp igjen til snuplassen.
Kvinnen kommer nærmere. Det ligner på henne nå.
Herregud, er det henne?
Skal hun bare kjøre raskt forbi, og holde hånden fremfor ansiktet når hun passerer?
Det er nok tryggere å bli sittende her, hvor det er litt avstand til huset, og vente på at hun går inn. Hun har ingen grunn til å se direkte på bilen. For henne er dette bare en tilfeldig bil som kommer forbi.
Hun skjelver, føler seg lammet i hele kroppen. Lar seg sige lenger ned i setet og dekker ansiktet med hånden.
Herregud, det er mamma som kommer der nede. Hun kommer oppover veien med en bærepose.
Det var helt idiotisk å kjøre inn denne veien. Hva tenkte hun på?
Mette synker enda lenger ned i setet, og bøyer seg litt til siden for at ansiktet skal komme enda litt lenger ned. Hun lukker øynene og venter. Det bør ikke ta så lang tid. Hun må ha kommet opp til hekken nå, og om et øyeblikk vil hun høre skrikelyden fra hageporten. Så er det hele over.
Hageporten skriker alltid i hengslene, og så snart lyden kommer og den lukker seg igjen, er det bare å gi gass og komme seg bort.
Men det fortsetter å være stille.
Mette merker en skygge ved sidevinduet.
Nei, dette skjer ikke. Dette orker hun bare ikke.
Mette hever hodet, og ser rett inn i morens ansikt.
Moren smiler, tar tak i dørhåndtaket og åpner bildøren.
«Jeg har vært på butikken,» sier hun.
Tårene strømmer ned ansiktet hennes. «Du aner ikke hvor lenge jeg har drømt om at du en gang skal komme.»
Hun er blitt så grå, og rynkete, men er likevel mamma. Akkurat som hun var, for så fryktelig lenge siden. Smiler, selv om hun gråter, og de milde blå øynene – som Henriette har fått.
Mette klarer ikke å bevege seg.
«Kom inn. Å, det er så fantastisk å se deg. Å kjære barnet mitt. Dette er nesten ikke til å tro.»
Hun kjenner moren sin hånd mot ansiktet. Så stryker den henne over håret.
«Kom inn, pappa er ikke hjemme, men han kommer snart. Han har savnet deg mer enn du noen gang kan forstå.»
Mette retter seg opp i setet, og forsøker å samle seg.
«Hm. Det er ikke meningen at dette skal skje,» sier hun nesten hviskende. «Jeg hadde ikke tenkt å komme inn. Jeg bare kjørte forbi, for å se på huset. Fordi det er så mange ting jeg ikke husker fra barndommen.»
«Det spiller ingen rolle,» sier moren. «Du er her nå. Kom inn og la meg få se på deg.»
De gamle hendene skjelver, og posen hennes tipper over ende. Matvarene ramler ut, og noe triller helt ut i veien.
«Nei, dette orker jeg ikke. Jeg må komme meg hjem. Dette blir for vanskelig.»
Mette drar til seg armen og griper etter dørhåndtaket.
Moren trekker seg et skritt tilbake, og Mette får lukket bildøren. Hun låser den og drar av håndbrekket. Bilen glir fremover, og hun kikker inn i bakspeilet. Bak bilen står moren og ser etter henne.
Hun rører seg ikke.
Matvarene ligger fortsatt ut over veien. Hun plukker dem ikke opp. Bare står der.
Mette tørker øynene. Hun har ikke merket det før nå. Det renner så kraftig at det er vanskelig å se.
Hun kommer helt ned i enden av veien, og ser på ny inn i bakspeilet. Mamma står der fortsatt. Har ikke flyttet på seg. Ser etter bilen.
Mette slår på blinklyset, og tar til venstre.
*
Hun parkerer bilen i garasjen og føler seg kvalm. Åpner bildøren og stiger ut, lukker den bak seg, og går mot inngangsdøren.
Ingen er hjemme.
Hun må låse seg inn selv. Famler etter nøklene. Finner dem, og vrir rundt låsen.
Hun er inne. Låser døren bak seg.
Det er over.
Alt kommer snart til å bli som før. Det tar bare litt tid. På bordet i spisestuen står termokannen med te som hun laget før hun gikk. Den er varm fortsatt, så det er bare å gå inn i peisestuen, sette seg i sofaen og vente på Ida og Henriette.
Hun tar den med seg. Legger seg på sofaen og lukker øynene.
Den gamle kvinnen er moren hennes. Kvinnen som fødte henne, ammet henne, og som gråt. Som bare ønsket å se på henne. Få være nær henne?
'Å kjære barnet mitt,' sa hun. 'La meg få se på deg.'
Hun kan fortsatt kjenne hånden som strøk henne over ansiktet. Hånden som ikke klarte å holde fast i bærenettet.
VOCÊ ESTÁ LENDO
Ulovlig kontakt (Norsk)
AçãoIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
