'Jeg hater dem for det de gjør.'
*
«Det har kommet en pakke til deg,» roper Henrik fra entreen. «Du må signere.»
Henrik kommer bærende på en diger kartong. «Den kom med budbil.»
Mette reiser seg fra spisebordet og går ut i døren og signerer.
«Hvem er det fra,» roper hun idet hun lukker inngangsdøren. Merkelig å få en så stor pakke, og så med budbil? Det er bare verdipakker og sensitive dokumenter til Henrik som blir sendt på den måten.
Da hun kommer inn i spisestuen, ser hun i ansiktet hans at noe er galt.
«Det er fra foreldrene dine.»
Mette kjenner at hun rygger bort fra spisebordet der pakken står. Hun orker ikke å åpne den. Pakken får bare stå der.
Hun går inn i peisestuen og setter seg i sofaen. Henrik får bære den opp på loftet.
«Dette orker jeg ikke,» sier hun. «Jeg aner ikke hva jeg tenkte på som kjørte inn innkjørselen deres.»
Henrik kommer inn og setter seg ved siden av henne. «Kanskje dette er noe som måtte skje, så du kan komme deg videre?»
«Nei. Jeg orker ikke dette. Bare sett pakken på loftet, så får jeg finne ut av hva jeg skal gjøre senere.»
Henrik reiser seg og går tilbake til spisebordet. Begynner å åpne pakken.
«Hva gjør du? Jeg vil ikke åpne den, sett den på loftet sa jeg.»
Henrik fortsetter å åpne den.
«Det ligger en bok øverst,» sier han. «Asbjørnsens og Moe, Norske Folkeeventyr.»
Mette snur seg bort og stirrer inn i peisen.
«Jeg orker ikke dette, sier jeg jo.»
«Det er festet en lapp på fremsiden. 'Disse eventyrene leste pappa for deg hver kveld', står det. Ser ut som de samme eventyrene som du fortalte til Henriette.»
Henrik blar i boken. «Pannekaken, Reveenka og Espen Askeladd. Sikkert over hundre eventyr i denne boken.»
Mette reiser seg. Går helt bort til spisebordet, og kikker på boken.
Var det pappa som leste dem for henne? Hun lar fingeren gli over innholdsfortegnelsen. Alle eventyrene er der.
«Her er det noen sanger også,» sier Henrik og gir henne et sanghefte. Det er festet en lapp på fremsiden av heftet også. 'Pappa måtte synge disse for deg hver kveld, ellers nektet du å sove.'
Henrik ser alvorlig på henne.
«Så vidt jeg husker, ble du forlatt av foreldrene din på et barnehjem? Stemmer ikke det?»
«Hvorfor spør du om det? Det vet du jo.»
«Fordi det ligger flere saksmapper her. Rettspapirer både fra fylkesnemnda, tingretten og lagmannsretten. Til og med noe fra høyesterett.»
«Fra retten? Hvorfor det?»
«De har forsøkt å få deg tilbake.»
Henrik blar i dokumentene.
«Ser ut som de forsøkte i over ti år. Ut fra noen av domsslutningene fikk de heller aldri samværsrett.»
«Hva sier du nå? Dette forstår jeg ikke,» sier Mette.
«Kan du bare si helt kort hva som skjedde da du ble plassert på dette barnehjemmet?» sier Henrik, og studerer noen av dokumentene.
Mette trekker ut en stol og setter seg.
«Det jeg husker er at min mor sa jeg måtte bli med damen fra barnevernet uten å skrike, og så skulle de komme og hente meg igjen snart. Det lovet hun meg.»
«Hvor gammel var du?»
«Det husker jeg ikke, men jeg ventet ved vinduet hver dag på at de skulle komme og hente meg igjen. Uker ble til måneder, og måneder ble til år. Ingen kom.»
«Og du så aldri foreldrene dine igjen, før du fylte atten og din mor kom på døren din? Husker ikke helt hva du fortalte.»
«Jeg trodde det var flere gjester som kom til selskapet mitt, og da jeg åpnet var det hun som sto der. Hun hadde med en gave, men jeg orket ikke å forholde meg til henne.»
«Hvorfor ikke det?»
«Herregud, det vet du!»
Henrik rister på hodet. «De brakte til og med saken inn for menneskerettighets-domstolen i Strasbourg.»
«Hva for noe? Dette kan ikke stemme.»
«Ut fra domsslutningene er det ikke snakk om mishandling eller rusmisbruk. Barnevernet nektet samvær fordi det var for opprivende for deg, og senere ville de ikke tilbakeføre deg fordi det hadde gått for lang tid. De mente du ikke kunne presses til å ha samvær står det.»
«Presses til å ha samvær?»
Henrik rekker henne et av dokumentene.
Hun orker ikke å lese det. Legger dokumentet fra seg på spisebordet. Skyver det lenger bort.
«Menneskerettighetsdomstolen ga foreldrene dine medhold. Du bør lese det som står der.»
Mette går tilbake til peisestuen, brer et teppe rundt seg og setter seg i lenestolen fremfor peisen.
Er ingenting sant? Har alle løyet for henne?
«Du sa din far ikke var interessert i deg, men bare ville tegne?», sier Henrik.
«Ja. Han så meg aldri.»
Kunne det virkelig være tilfelle at de hadde forsøkt alt dette får å få henne tilbake, og så ble de nektet?
«Det ligger en tykk bunke tegninger oppi her også,» sier Henrik. «Tegninger fra zoologisk museum. Mange fra akvariet. Pingvinene som får mat. En jente som følger med når en ansatt mater dem med fisk.»
«Jada. Han var helt ekstrem til å tegne.»
«Din far er utrolig dyktig,» sier Henrik. «Jenten midt i alle bildene virker nesten levende. Denne er fra fløyen, av den samme jenten. Og her løper hun rundt på en lekeplass.»
Henrik blar videre gjennom tegningene, og holder dem opp én etter én. «Her leker hun i en hage mellom noen bærbusker. Hundrevis av tegninger. Alle er av den samme jenten.»
Henrik kommer bort til henne med en bunke. «Se på datoen nede i høyre hjørne. Det står også et notat på baksiden av hver tegning om hvor det er fra, og hva dere gjorde den dagen.»
«Hva vi gjorde den dagen? Hva mener du?»
«Alle tegningene, er av deg.»
«Av meg?»
«Jeg kjenner igjen nesen og øynene.»
Mette tar imot bunken, og leser på baksiden av den øverste.
'I dag har jeg og Teddy vært i teselskap siden Mette sto opp i morges.'
Mette husker te-serviset. Det hadde små blomster i mange farger. Pappa ga det til henne på fødselsdagen. Hun husker de store hendene, som så vidt klarte å holde i hanken på de små koppene.
Hvorfor husket hun ikke dette før nå?
«Det ligger en bunke brev her også,» sier Henrik. «De har alle kommet i retur, og er uåpnet. Hva heter faren din?»
«Håkon.»
YOU ARE READING
Ulovlig kontakt (Norsk)
ActionIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
