'Jeg hater de. Hvorfor må de gjøre dette mot meg?'
*
Bjørn legger beina på kanten av skrivebordet og lener seg tilbake i stolen. Han kikker ut kontorvinduet. Det er sol, og himmelen er uten en sky.
Katrine sitter i stolen fremfor skrivebordet, og slurper i seg den glovarme kaffen hun har forsynt seg med fra termosen hans. Hun har fått smaken på den, og hvis dette fortsetter, har han ikke nok til resten av dagen.
«Hva om det er søsteren til Ida sin far?» sier Katrine. «Jeg mener fortsatt at jeg bør være med.»
«Dette du sa om at det var stor utvandring fra Norge til USA for noen generasjoner siden,» sier Bjørn. «Ida sin mor kan ha slekt i denne bygden, og det kan være måten hun traff Ida sin far.»
«Har du vært i kontakt med lensmannen?»
«Nei,» sier Bjørn. «Jungeltelegrafen har linje til kjerringer på lensmannskontoret. Jeg vil ikke ha noe oppmerksomhet mot dette mennesket.»
«Dette liker jeg ikke.»
«Forstår det, men jeg tar ingen sjanser. Dette er det eneste vitnet vi har mot Ida sin far, og blir det kjent i bygden at politiet kommer der på døren, kan det bli veldig vanskelig å skape tillit.»
«Men du aner ikke hvem du går på døren til.»
«Tekstmeldingene viser at dette er et skikkelig menneske som bryr seg veldig om Ida, og ofrer kolossalt med tid og krefter på henne. De prater faen steike mer på noen uker, enn noen pratet med meg i hele barndommen til sammen.»
Katrine ser oppgitt ut, og rister på hodet.
«Når kjører du innover?»
«Ganske raskt, før du drikker opp all kaffen min.»
«Kan du i det minste snakke med lensmannen før du går på døren?»
Bjørn reiser seg. Det er best å komme seg i bilen, for ikke bare fortsetter hun på det samme maset, men koppen hennes er snart tom.
«Det er helt sikkert en vanlig norsk bonde, som har en oldefar som reiste til Amerika. Men jeg lover deg, at hvis jeg ser naziflagg, fortrukne gardiner, eller andre tegn på at det bor tvilsomme folk i huset, så skal jeg snakke med lensmannen først.»
*
Da bjørn setter seg i bilen, åpner han hanskerommet. Det skal ligge noen solbriller der. Hvis ikke må han stoppe et sted og kjøpe nye. Solen er skarp, og lenger nord kommer det til å ligge sne på veien, spesielt i fjellovergangene.
To par ligger det der faktisk. Både pilotbrillene og et par han kjøpte på en bensinstasjon da de andre hadde gjemt seg under setet.
Bjørn fyller bilkruset med kaffe, og setter det i holderen mellom setene. Det kommer små bobler ut av det lille hullet i lokket, så han har tydeligvis fylt den litt for full.
Han får kjøre forsiktig ut garasjeporten. Hvis det skvulper litt over, har han den lille esken med parfymert tørkepapir. Det er den samme duften som hun selv bruker. Han mistenker henne for å parfymere esken, slik at hun kan ha en slags tilstedeværelse i bilen hans.
Hun legger duften sin på ham. I grunnen en fin tanke.
Bjørn kikker på kruset i det han kjører over dumpen i garasjeporten. Det går bra. Nå venter bare timer med landevei i strålende sol.
Har han husket minnebrikken med kjøremusikk? Han sjekker innerlommen på jakken.
Pokker. Den ligger igjen på kontoret.
«Helvete.»
Han orker ikke å kjøre tilbake. Det tar bare noen minutter, men nå er det på en merkelig måte for sent.
Bjørn ser på klokken og beregner tidspunktet han ville ankomme. Akkurat på det tidspunktet mobilen til Ida sin hemmelige venn alltid er registrert på basestasjonen.
Dette kommer til å gå som planlagt.
STAI LEGGENDO
Ulovlig kontakt (Norsk)
AzioneIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
