«Hvor skal vi da?» sier Ida og kikker på henne over frokostbordet.
Ute i gangen holder Henriette på med å kle på seg, og Henrik sitter allerede ute i den teite sportsbilen sin og venter. Det virker så desperat at en i hans alder kommer kjørende i den typen bil, og det hjelper ikke ett sekund at den er elektrisk.
«Det er en overraskelse,» sier Mette og smiler til Ida.
«Da går jeg,» sier Henriette og lukker entredøren forsiktig bak seg.
«Hvorfor skal vi ikke si noe til Henrik og Henriette?» spør Ida.
«Fordi vi egentlig ikke har lov til å gjøre det som vi skal gjøre.»
Ida rynker brynene.
Utenfor vinduet forsvinner den røde sportsbilen ut hageporten, og Mette setter maten raskt på plass i kjøleskapet.
«Må vi forte oss?» sier Ida, og ser forundret på henne.
«Neida,» sier Mette og må smile av seg selv. «Jeg gleder meg bare så mye at jeg blir litt utålmodig.»
Ida skyller tallerkenen og melkeglasset sitt, og setter begge deler i oppvaskmaskinen.
«Jeg skal kle på meg med en gang,» sier Ida.
Mette finner vesken sin, mobilen og bilnøklene.
*
Ida kikker ut sidevinduet, og nynner på en melodi. Det er kalt ute, og sikker glatt på veien, tenker Mette og kikker i speilet før hun bytter fil.
«Det er noe jeg vil fortelle deg,» sier hun.
Ida blir stille.
«Husker du at jeg sa at foreldrene mine ikke lenger ville ha meg?»
«Ja,» svarer Ida.
«Det var visst ikke riktig likevel,» sier Mette.
Ida ser konsentrert på henne.
«Jeg bare trodde det, fordi ingen kom og hentet meg, men så var det barnevernet som mente at det beste var at de ikke fikk besøke meg.»
Ida sier ikke noe. Sitter bare taus og lytter.
Mette famler etter de rette ordene. Det er så vanskelig å vite hva hun kan tillate seg å si.
Ida kikker ut vinduet igjen, og får noe fjernt i blikket. Som om hun drømmer eller tenker på noe som er langt, langt borte.
«Jeg husker at du sa at barnevernet lyver,» sier Mette.
Ida får det engstelige uttrykket, som om hun er redd for hva de neste ordene kan bli.
«Jeg tror jeg vet hva du mener, nå,» sier Mette. «For jeg fikk aldri vite hvor glad i meg foreldrene mine egentlig var.»
«De lyver alltid,» sier Ida og ser ned på hendene sine.
«Jeg vil at du skal vite at jeg forstår deg. Og at du kan stole på meg. Hundre prosent.»
Ida snur seg mot vinduet og ser ut på trafikken.
«Uansett hva som skjer, så kommer jeg til å være på din side.»
Ida er taus. Ingen av ordene har ført til en reaksjon.
«Jeg er ikke moren din, og jeg kan ikke bli det heller, ikke på ordentlig, men jeg kommer til å sloss for deg, mer enn alle mødrene i hele verden til sammen. Jeg har så vondt inni meg i dag, for nå forstår jeg hvordan du må ha det. Men du må lære deg å stole litt på meg. Kan du det?»
«Okei,» sier Ida.
«Jeg vet at du har en hemmelig venn som du snakker med på mobilen din, men du trenger ikke være redd. Jeg har visst det lenge, men jeg har ikke sagt noe til Wenche.»
Ida ser sjokkert ut. Ser på henne med redsel. Hun får tårer i øynene.
«Ikke vær redd nå Ida. Jeg har ikke sagt noe til noen. Og jeg kommer aldri til å gjøre det heller.»
Ida er redd. Tørker en tåre som triller ned over kinnet.
Mette kjenner seg maktesløs. Hun får bare vente, la det få synke inn, og se hva Ida sier senere.
*
I det Nordhordalandsbroen kommer til syne fremfor dem, snur Ida seg mot henne.
«Hvor skal vi?»
«Det er en overraskelse, men dette kan du ikke si til noen, for hvis du gjør det kan det være at Wenche vil at du skal flyttes.»
Ida ser forvirret ut. Sier ikke noe, men setter seg opp i setet for å følge bedre med på hvor de kjører.
De kommer over broen og inn i rundkjøringen. Mette tar til venstre, og følger veien ned i dumpen ved Isdalstø.
Ida ser på henne, og får et merkelig uttrykk i ansiktet. Hun kjenner seg igjen.
*
Mette stopper fremfor grinden.
Det er som om Ida er redd for å bli lurt, tenker hun.
«Hvorfor er du så redd? Du kan slutte med det nå. Du kan stole på meg har jeg sagt.»
Hun går ut av bilen, men Ida blir sittende.
«Jeg vil at vi kjører hjem,» sier Ida.
«Hva mener du? Jeg trodde du kom til å bli glad for å komme hit? Du reiste jo ut his selv?»
«Jeg har ikke lov til å reise hit.»
«Wenche kommer aldri til å finne ut at vi har vært her. Og jeg er faktisk i stand til å beskytte deg Ida. Det lover jeg deg.»
Ida ser på henne, men blir sittende.
Mette går rundt bilen og åpner døren hennes. Tar henne i hånden og trekker litt i henne.
«Kom nå, Ida. Nå er det slutt på å være redd.»
Ida reiser seg og kommer ut av bilen. Mette låser og går raskt fremfor henne ned over grusveien.
Ida kommer usikkert etter.
Mette begynner å løpe, hopper og danser litt på veien fremfor henne.
«Nå er du fri Ida. Kom igjen. La meg få se smilet ditt nå.»
De når den store marken, og Mette løper ned til benken på bryggen. Hun blir sittende og se på Ida som kommer nølende etter henne.
Den gamle kvinnen kommer nok snart, tenker Mette og kikker mot stien som går inn mellom trærne.
Ida stanser på bryggekanten, og virker skjelven i hele kroppen. Det er ikke reaksjonen hun forventet, og Mette kjenner uro.
«Har det skjedd noe her en gang?» sier hun. «Er det noe her som du er engstelig for?»
«Nei.» Sier Ida. «Men tenk om Wenche får vite at vi er her.»
«Det gjør hun aldri, men jeg skal sloss for deg med nebb og klør. Ikke vær redd lenger nå.»
Bak Ida kommer den gamle damen til syne. Hun har på seg den samme hatten som sist, og kommer sakte mot dem. Hun virker redd for at det er glatt.
Ida og den gamle damen ser på hverandre.
Så løper Ida plutselig mot henne. Kaster seg i armene hennes.
Den gamle blir nesten rent helt over ende.
«Herman?» roper den gamle. «Du må komme. Ida er her.»
ESTÁS LEYENDO
Ulovlig kontakt (Norsk)
AcciónIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
