'Når kan vi gå på stranden igjen? Jeg savner deg så mye at jeg ikke holder ut lenger. Alt jeg tenker på, er å rømme herfra og finne deg.'
*
Bjørn kommer til første hus.
Dobbeltsjekker GPS posisjonen med kartet. Går til døren og banker på.
Det kommer to barn ut.
«Hei,» sier Bjørn. «Er mamma eller pappa hjemme?»
«Mamma?» roper gutten.
Jenten blir stående i døren.
«Hva gjelder det?» sier en rødhåret kvinne i trettiårene.
«Mitt navn er Bjørn Lien fra Bergen politikammer.» Han viser frem id-kortet.
«Jeg etterforsker en sak, og må derfor spørre deg om du kjenner igjen dette mobilnummeret.»
Han rekker henne et ark fra notisblokken sin, der han har skrevet ned nummeret.
«Nei,» sier kvinnen.
«Hva med dette nummeret,» sier Bjørn og rekker et nytt ark med Ida sitt nummer.
«Nei,» sier kvinnen på ny.
«Er du sikker på at ingen i husstanden din kan bruke dette nummeret?»
«Ja. Vi har bare to mobiler. Hva gjelder dette?»
«Det kan jeg ikke si noe om dessverre. Takk for hjelpen, og beklager å forstyrre.»
Bjørn går tilbake til bilen.
Helt tydelig at hun aldri har sett numrene, så det er bare å finne neste hus.
Han sjekker GPS posisjonen og begynner å kjøre.
*
På kartet ligger huset i enden av en vei, men ikke er det skikkelig vei, og ikke ser han noe hus. Han burde selvfølgelig ha satt Google Maps til sattelittvisning, og ikke stolt på de auto-genererte linjene som forestiller veier. Bjørn stiger ut av bilen og kikker opp fjellsiden. Det som går opp det bratte henget, er faen ingen vei. Knapt en sti. Noen har ryddet den for sne, men det er helsikes bratt, og han har glatte sko. Beregnet på asfalt, og kontorgulv.
Bjørn lukker bildøren og trekker frakken tettere rundt seg. Rundt den parkerte bilen som står der, er det avtrykk etter et par store støvler. Han følger dem bort til der stien starter. Kun ett sett med avtrykk. Kan det virkelig ligge hus der oppe? Faen heller. Det må være noe feil med kartet, ingen kan bo der oppe, det er nok adkomst til noe skogsarbeid eller noe.
Bjørn setter seg inn igjen i bilen, og kjøre tilbake til hovedveien.
Det neste huset ligger opp en svingete vei, og ganske godt opp i høyden det også. Veien går opp gjennom eiendommen som Katrine har merket som gården til Ida sin farfar. Her kan han møte på faren sin søster.
I enden av veien, rett før huset, kommer han til en bro. Han kjører over, og stanser fremfor garasjen. De har et juletre utenfor, med lys og pynt på.
Det kommer en eldre mann til syne i et vindu, som må være farfaren til Ida.
Bjørn går ut av bilen, og venter utenfor. Det ser ut som de har drevet et lite gårdsbruk tidligere.
Den eldre mannen kommer ut i døren og smiler vennlig.
Bjørn introduserer seg.
«Vi etterforsker en sak, der det er avgjørende for oss å komme i kontakt med en person som bruker dette mobil nummeret. Bjørn rekker ham det ene arket.»
«Nei, det der er ikke vårt nummer. Ikke min datter sitt heller.»
Bjørn holdet frem det andre arket.
Mannen rister på hodet.
«Er datteren din hjemme?»
«Nei. Nå er hun på besøk hos naboen.»
Den eldre mannen virker både forvirret og mistenksom. Bjørn presser bort trangen til å stille flere spørsmål. Bygdesladder kan gjøre det helt håpløst å få noen til å vitne i saken, så det er bare å holde helt kjeft.
«Og hvor finner jeg denne naboen? Jeg blir litt forvirret av kartet mitt over eiendommen her.»
«Da må du kjøre ned igjen til hovedveien, og ta skogsveien innover til venstre. Det er en gammel fjellgård, men det er et stykke å gå, og det går bare sti opp dit.
«Tusen takk, da skal jeg ikke forstyrre mer.»
Herlighet, da ligger det hus der oppe likevel, tenker Bjørn.
Det er bitende kaldt og han er rask med å komme seg inn igjen i bilen. Gamlingen kommer nok til å ringe datteren med en gang, men med mindre hun bruker noen jævlig digre sko, eller blir båret opp til denne naboen, kan hun umulig være der borte.
Men dette er det siste huset. Så da må det være der oppe Ida sin hemmelige venn befinner seg.
Kanskje slekten til Ida sin mor utvandret fra denne nabogården? Hun kan ha kommet hit slik Katrine sa, og mens hun besøkte slektningene sine der borte, ble hun kjent med Ida sin far. Ganske naturlig når søsteren hans går på besøk der.
VOCÊ ESTÁ LENDO
Ulovlig kontakt (Norsk)
AçãoIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
