Kapittel 54

2 0 0
                                    

'Hvorfor forstår de det ikke, når jeg sier det hele tiden?'

*

Arvid kommer inn igjen og lukker døren. Han snakker fortsatt i mobilen.

«Nei, jeg har aldri ringt henne. Det er alltid hun som ringer meg,» sier han.

Ingrid blir sittende å se på ham uten å ane hva hun skal gjøre. Han truet med å slenge en politimann ned det bratte henget.

Arvid kommer bort til bordet, stadig pratende i mobiltelefonen sin. «Ja, han har gått nå, men sa de har tekstmeldingene våre. Alt vi har skrevet sammen har de sittet og lest.»

Hun gransker ansiktstrekkene. Han rister på hodet og gnir seg med fingrene over pannen. Det som først var en romantisk middag, har plutselig blitt en hjernerystelse.

«Takk for hjelpen. Si fra så snart du hører noe mer.» Arvid legger på og setter seg.

Så smiler han. Og like plutselig som han forandret seg til en rasende mann som jaget politiet på dør, blir han den samme mannen som han pleier.

«Jeg er veldig lei for at du måtte oppleve dette,» sier han og griper gaffelen sin.

«Er det deg politiet ville ha tak i?» spør Ingrid, selv om hun godt vet svaret.

«Ja, men Stein sier han skal se på det.»

Ingrid forsøker å smile. «Vår Stein? Lensmannen?»

Arvid nikker. «Stein er godt kjent med alt som har skjedd.»

Det er ikke nødvendig å be ham forklare nærmere. Han vet det er det hun venter på.

«Jeg var gift med en som hadde en del problemer.»

«Er det hun som heter Ida?»

«Nei. Men hun løste problemene sine ved å legge skylden over på andre.»

Arvid reiser seg og henter et fotoalbum fra bokhyllen som han legger fremfor henne.

«Her har du jenten i livet mitt.»

Hun åpner det. Det er bilder av et barn. Den samme lille jenten som henger i rammene på veggen. På den første siden i albumet er det festet et farsdagskort. 'Til verdens beste pappa.'

«Hun ligner på deg. De samme isblå øynene. Hvor gammel er hun?»

«Elleve.»

«Hva heter hun?»

«Ida.»


Ulovlig kontakt (Norsk)Where stories live. Discover now