Neonettene

Hvem er du?

"Du? Skjuler du noe? Vet den personen? At du har drept noen?"

Stille. Bare lyden av vinden som rasler gjennom de visne bladene. Skyggene danser på veggene i den gamle, forlatte bygningen.

Et skarpt innpust. Et blikk som flakker i mørket.

"Skal du ikke gå?" Stemmen er isende kald, som vintervinden. "Er det ikke kaldt her?"

En latter, myk men gjennomtrengende. "Ikke snakk slik til meg... Dette får meg til å føle meg levende."

Den tette tåken ruller inn, omslutter alt. En skikkelse dukker opp fra mørket.

"Dette er et begrenset område,"

"Ja, jeg vet," stemmen skjelver nesten umerkelig. "Og?"

Skikkelsen tar et skritt nærmere, øynene lyser i det dunkle lyset. "Du burde ikke være her. Du trenger ikke å være her."

Et øyeblikks stillhet. Hjertet ditt hamrer i brystet. "Og ?"

En kald hånd legger seg på skulderen din. "Du har allerede krysset grensen. Nå er det ingen vei tilbake."

Du rykker til, men skikkelsen holder deg fasvt. "Hva vil du?" Stemmen din er nesten en hvisking.

Skikkelsen ler lavt. "Jeg vil at du skal huske"

En skygge passerer over ansiktet ditt. "Huske hva?"

Huske det du prøver å glemme."

"Den natten." Skikkelsens stemme er hypnotisk. "Blodet. Skrikene. Det du gjorde."

Du prøver å trekke deg unna, men grepet strammer seg. "Jeg vet ikke hva du snakker om," sier du, men ordene mangler overbevisning.

"Åh, men det gjør du," svarer skikkelsen. "Det er derfor du er her, ikke sant? For å finne svar? For å finne meg?"

"Jeg..." Du stopper, usikker på hva du skal si. "Hvem er du?"

Skikkelsen ler igjen, en lav, kald latter som får blodet ditt til å fryse. "Jeg er det du frykter mest."