To fall in love with an angel

Den lave ettermiddagssolen skinner ned mellom bladene på trærne og farger huden min gyllenbrun. Den litt kjølige kveldsvinden fører med seg lukten fra blomstene rundt om i parken. Hendene mine ligger bak hodet og gir det noe å hvile på utenom gresset. Gresset her er ikke blitt klippet på en stund og i motsetning til det stikkende gresset hjemme hos foreldrene mine er dette mykt og behagelig. En ensom humle flyr blant blomstene ved siden av meg og sløvt plukker jeg en av dem og begynner å rive av bladene, en etter en. Det er umulig å se for seg at noe galt kan skje blant denne sommer-idyllen, likevel er det bare en halvtime siden jeg ble dumpet av mitt livs kjærlighet.

Tankene mine dro tilbake til starten av sommeren, da jeg og Jonathan skiltes etter å ha avtalt at dette skulle bli den beste sommeren i livene våre, selv om vi ikke kunne tilbringe den sammen. Jonathan var den beste vennen jeg hadde hatt, han var en stjerne. Når han sa noe kom til å skje, skjedde det. Når han sa det kom til å bli sånn, ble det det. Alle visste det. Jeg tror alle jentene var forelsket i han, ingen så bort på den litt mindre kjekke, litt mindre morsomme bestekompisen. Da vi skiltes visste jeg at han kom til å få sin beste sommer, men jeg var ikke like sikker når det gjaldt meg selv.

Så møtte jeg henne, bare noen dager senere, akkurat her i parken. Solen hadde farget håret hennes gyllent og kroppen hennes brun. Den hvite kjolen fikk meg til å tro hun var en engel. Hei. Jeg husker fortsatt stemmen hennes da hun sa det. Andpusten og lykkelig. Hun hadde roser i kinnene og det skinte i øynene hennes. Hei. Jeg husker jeg dro hånden gjennom håret da jeg sa det, en uvane jeg hadde når jeg ble nervøs.

"Kan du hjelpe meg å finne hunden min?" Hadde hun så spurt om og holdt opp hundebåndet jeg ikke hadde sett før nå. "Den løsnet." Forklarte hun og viste til låsen. Akkurat da hadde jeg gått med på hva det skulle være. Imens vi lette ble jeg kjent med henne. Jeg hadde aldri møtt noen som henne, hun smilte hele tiden, et smil som blendet meg fullstendig. Hun lo da jeg snublet i en stubbe, men hjalp meg da jeg mistet mobilen ned i et kaninhull. Hun klatret til toppen av de høyeste trærne og krøp ned i de innerste hulene ved innsjøen. Hun fortalte meg historier om slott langt borte og drager dypt inne i fjellet, så detaljert å overbevisende at jeg nesten begynte å tro på det. Hun var fantastisk. Hun lo av alle vitsene mine, og rufset til håret mitt hver gang jeg dro hånden gjennom det. Hun fikk meg til å mate ender og løpe rundt med henne på ryggen. Jeg glemte helt at vi faktisk lette etter noe.

Så kom hunden, den løp mot henne og kastet seg over henne. Hun festet båndet og ga meg en lang klem. "Takk for hjelpen." sa hun og kysset meg på kinnet før jeg kjente hun la noe ned i lommen min også var hun borte. Hvis jeg ikke hadde blitt forelsket før ble jeg det nå.

Jeg smiler av minnet, aldri før har jeg falt så fort, så usikker på om noen ville ta meg imot. Neste morgen hadde jeg åpnet lappen. En enslig adresse sto på lappen, og et hjerte nederst. Dette var beviset jeg trengte, jeg var sikker, det var meningen jeg skulle møte henne. Det var meningen at vi møttes i går. Det var skjebnen. Det var det jeg tenkte, for som alle på min alder trodde jeg at kjærligheten kunne redde meg, og at skjebnen ville hjelpe den. Da jeg kom dit lå hun ute i hagen på et pledd, det måtte være huset hennes og hun virket ikke det minste overasket over å se meg. Vi ble sittende å snakke hele dagen og da kvelden kom kysset jeg henne.

De neste ukene var de lykkeligste i mitt liv. Jeg var med henne hele dagen hver dag. Vi var på stranden og badet, bygde sandslott og kysset. Vi var i parken der vi hadde piknik, matet ender og kysset. Vi var i skogen der vi overnattet, klatret i trær og kysset. Vi kysset overalt, hele tiden. Foreldrene mine ertet meg for det, jeg brydde meg ikke. Hun var min første store kjærlighet. Vi var bare 17 år, men vi var lykkelige. Jeg lærte henne å skate, hun viste meg favoritt kafeene sine. Vi kysset i regnet og danset i solen. Vi var bare 17 år, men vi var lykkelige.

I midten av juli sa jeg at jeg elsket henne. Vi satt nede ved innsjøen, klokken var blitt 10, men luften var varm. Jeg hadde armen rundt henne og hun lente seg mot brystet mitt. Fra der vi satt så vannet grønt ut. Solen hang lavt på himmelen og speilet seg i vannet. "Jeg elsker deg." Sa jeg og hun så opp mot meg. "Og jeg deg." Så kysset vi og aldri har et kyss betydd så mye for meg og føltes så stort. Hendene mine var rundt livet hennes og hennes rundt nakken min. Og i det øyeblikket var vi uslåelige. Uendelige.

To uker senere kom hun til den faste plassen våre ved benken der hun første gang hadde sett meg. Hun hadde på seg en blå kjole som flagret i vinden da hun kom mot meg, men lå stille og myk som snø da hun satte seg ved siden av meg. Jeg la armen rundt henne og hun lå inntil brystet mitt i mange minutter før hun sa noe. Jeg merket noe var galt med en gang jeg så henne. Gløden var borte fra øynene hennes og øynene hennes var røde der hun ikke hadde sminket seg.

Så hadde hun sagt ordene som knuste hjertet mitt. Ordene som rev hjertet ut av brystet på meg og knuste det i tusen små biter som aldri ville passe sammen igjen. Hun skulle reise. Tårene rant nedover kinnene hennes og fortalte alt det hun ikke kunne si. Hun skulle reise, langt unna. Vi ville ikke kunne se hverandre på veldig, veldig lang tid. Jeg satt helt stille og klemte henne inntil meg. Det var slutt.

Da jeg kom hjem skrek jeg. Hev puta mi inn i veggen og knuste fatet med mat mamma kom med til meg. Etter at jeg hentet t-skjorten hun ga meg da jeg ga henne genseren min gikk jeg til parken der jeg ligger nå. T-skjorten ligger ved siden av meg og jeg vrir meg om på siden og legger hendene rundt T-skjorten og klemmer den inntil meg. Suger inn lukten av henne. Sånn sovner jeg, med det siste jeg har igjen av henne presset inntil meg.