|13

865 33 0
                                    

Jeg våknet av smerten jeg hadde i kjeven min, jeg kunne ikke bevege på den uten å nesten hyle av smerte. Man slår ikke jenter sånn er det bare! Jeg så meg litt rundt, det jeg fant ut ganske fort var at jeg ikke var hjemme. Jeg lå på ett lite rom med to ganske store vinduer. Sengen jeg lå i var stor sånn kingsize bed tror jeg det heter med en dyne og en pute. Hva jeg hos Jason? Hvor var jeg? Jeg reiste meg opp av sengen og satte meg ved kanten av den. Jeg hadde bare sitter der og stirret ut i løse lufta da noen kom inn av døra. Inn kom ingen andre en Jason.

"Hvorfor faen har du tatt meg med hit?!" Ropte jeg i ansiktet hans.

"Jeg ville det" sa han bare enkelt og la seg ned på sengen jeg nettopp hadde hoppet av.

"Du er gal! Du må få meg hjem før Joe merker at jeg ikke er hjemme" sa jeg for å liksom true han litt.

"Det går bra han tror sikkert bare du er ute med vennene dine igjen" sa han og lo, han hadde ett ekkelt glis om munnen.

Lenge var vi bare sånn. Jeg stirret på han mens han stirret på meg.

"Hvorfor gjorde du det" spurte han og så nesten helt vanlig på meg.

"Hevn egentlig, for det du gjorde mot Lucas. Han er bestevennen min og nå kan du se hva som skjer hvis du fucker med vennene mine!" Freste jeg på slutten. Han fortjente alt hatet han noen gang kan få.

"Du burde ikke gjort det" sa han bare.
Hvorfor sier han ikke noe mer? Kan han ikke snakke.

"Hva har du tenkelig å gjøre, drepe meg?" Sa jeg med armene i kors.

"Nei ikke ennå"

"Ikke ennå?"

"Ikke ennå"

Okei? Han hadde problemer store problemer og jeg skulle komme meg ut herfra.

"Så jeg har tenkt litt" sa han litt etterhvert. "Du gjorde dette på grunn av Lucas gutten ikke sant?" Jeg ga han et nikk. "Så det er hans feil at skapet mitt er fullt av krem og at bilen min var full av dopapir"

Jeg rynker øyenbrynene.

"Ingenting er hans feil, jeg gjorde det fordi DU nesten slo ihjel han!"

Før jeg viste det hadde han tatt fram en pistol og som reflex gikk jeg bakover med hendene oppe. Hva skulle han med en pistol?

"Haha ikke vær redd den skal ikke brukes til deg" lo han og så ondt på meg. De kalde sorte øynene var tilbake igjen yay. "Den er til Lucas"

Jeg kunne ikke annet enn å måpe, til Lucas liksom han har ikke gjort en dritt det er jeg som har gjort noe galt.

"Lucas har ikke gjort noe galt så skal du drepe han?!" Ropte jeg så høyt som mulig.

"Ja, og husk på at alt dette er din skyld for hvis du ikke hadde gjort de små prank greiene hadde ingenting skjedd" sa han og smilte det ekle smilet sitt"

"NEI JEG GJORDE FAEN MEG HVA SOM VAR RETT!" Skrek jeg. "DU KAN FAEN MEG IKKE DREPE EN PERSON!"

"JO jeg kan faktisk det! Jeg sa du skulle holde deg unna meg og holde kjeft men du gjorde ikke! Jeg har drept før og jeg kan gjøre det igjen" freste han rett tilbake.

Tanken om at han allerede hadde drept folk gjorde meg kvalm! Jeg ville ikke ha noe med kriminalitet og gjøre!

"Men jeg har tenkt at det er noe du kan gjøre så jeg ikke kommer til å drepe han" sa han igjen ett lite hakk roligere.

"Hva?"

"Du skal slutte å snakke til vennene dine, ignorere dem og ikke bry deg lengere om dem! Du skal ikke henge med dem lenger" sa han og smilte han og så meg rett i øynene.

Hva er galt med ham såklart skal jeg ikke slutte å være med dem!

"Ikke faen de er vennene mine!" Sa jeg strengt og unngikk blikket hans.

"Men vil du at Lucas skal dø?" Sa han og ladet pistolen bare for å skremme meg. Og ja det greide han.

"Greit" freste jeg. jeg hadde kjent dem i en uke. Jeg gråt innvendig men turte ikke å vise det. Jeg hadde blitt så glad i dem og jeg skulle bare plutselig ignorere dem? De kommer til å bli så skuffet.

"Og du skal være med oss i stedet" sa Jason og smilte.

"Jeg skal faen meg ikke være med dere, jeg kan ikke ditche vennene mine for dere mordere" skrek jeg men gråt ikke. Det turte jeg ikke.

"Jo ellers" han sa ikke mer men jeg tok hintet når han la pistolen inntil hodet sitt.

"Greit, men kan jeg ikke få forklart meg til dem?" Ba jeg.

Han bare ristet på hodet. "Kom jeg vil at du skal få møte de endre i gjengen" Han tok hånden min og dro meg ned en lang trapp og inn en dør. Rommet var tydeligvis stua for der satt 3 andre gutter i sofaen og spilte COD.

"Alle sammen dette er Lea Thayer. Nytt medlem"

Nytt medlem?! Han hadde faen meg ikke sagt noe om å være medlem? Jeg hadde bare så lyst til å dø nå, livet mitt var bare ett helvete.

"Woow er ikke det hun nye hotte jenta på skolen?" Sa en gutt med blondt hår og blå øyne. Han var kjekk som faen!
Jeg rødmet svakt av kommentaren men prøvde ikke å vise det. Han reiste seg og kom mot meg. "Aiden her" sa han og rakte meg hånda. Jeg tok den og smilte svakt. Smilet hans var det fineste jeg noen gang har sett! Tennene var rette og hvite og leppene så veldig kyssbare ut.

Etter jeg hadde vært her en stund hadde jeg fatt vite at de to andre her Micheal og hadde brunt hår og grønne øyne og han andre het Jc med blondt hår og brune øyne. For å si det sånn. Alle var drit kjekke, de hadde sikker blitt sendt fra Gud! De kunne faen meg vært Abercrombie modeller!

"Kom Lea jeg følger deg hjem" sa Jason når jeg hadde vært her noen timer. Jeg nikket og fulgte han ut. Han tok hånda mi og vi gikk langs gatekanten.

"Unnskyld" sa han mens stjernene lyste fra himmelen. Dette hadde vært ett perfekt sted for noen som var sammen. Men jeg og Jason var langt fra det. Jeg hater han.
"For hva?" Spurte jeg.

"For at jeg slo deg" svarte han. Han så ikke på meg men opp mot stjernene.

"Det går bra det gjorde ikke så vondt" men jeg løy for hele hodet mitt verket.

JASON MCCANN P.O.V
"Det går bra det gjorde ikke så vondt" svarte hun, men jeg kunne se at hun bare fikk vondt av å snu litt på hodet. Jeg sukket å stoppet henne.

"Jeg mener det" sa jeg. Jeg mente virkelig at jeg beklager.

Hun så bare litt på meg før hun begynte å videre. Vi gikk sånn i kanskje 10 minutter før vi sto utenfor døra hennes. Jeg kysset henne på pannen. "Ta en paracet" sa jeg og gikk hjem igjen. I side synet kunne jeg se at hun så på meg men jeg så meg ikke tilbake. Vi for se hvordan morgendagen blir.

•-•
1218 ord! Ny del snart!

Jason Mccann, Too much to handle (FERDIG)Where stories live. Discover now