Mamma roper: Ruby, kom ned her er du snill. Ruby, setter fra seg pc i senga og går så ut av rommet og lukker døra og roper: Kommer! Ruby hadde et bra liv, mange venner, familie som var glad i henne og hunden sin Felix. Hun løper sakte ned trappen så det knirker. Felix som lå og sov våknet brått opp av knirkingen og bråket fra trappa. Felix løfter hodet opp og ser på trappen. Hei, Felix! Sier Ruby mens hun går de siste skrittene ned trappen og mot Felix og klapper han. Vi er på kjøkkenet Ruby, sier mamma lavt. Ruby får en mistanke om at noe ikke stemmer. Ruby er ikke like glad som hun pleide og være, nå var hun mer stille og redd for at noe fryktelig hadde skjedd eller noe. Ruby begynner og tenke på om foreldrene hennes skal til og fortelle at pappaen hennes har for vondt i ryggen til og jobbe, eller at de må avlive Felix, fordi sykdommen han hadde. Ruby fikk bare mere og mere dårlige tanker på hva foreldrene hennes ville fortelle hun.
Ruby, er nå ved kjøkkenet og ser at mammaen hennes gråter. Monika snufser og tørker bort tårne. Rune stryker hun på ryggen og sier: Sett deg du Ruby. Mamma og jeg må fortelle deg noe viktig, fortsetter han. Vi er.. nødt.. til.. og.. Ruby fortsetter: Skal dere skilles, skal vi avlive Felix? Hva er det som er så viktig? Si det, i stede for og mumle. Ruby blir litt irritert. Ruby, dette skal gå helt fint om du bare samarbeider med oss. Vi er nødt til og..
Flytte!
