Hva skjedde nå nettopp? Gjorde han det virkelig med vilje? Ville han ikke ha henne hjemme? Var dette bare en måte å få henne bort? Tankegangen hennes ble avbrutt da tallerkenen traff henne hardt i haka. Alt ble mørkt og hun følte at hun falt ned i et evig dyp.
________________
Maja satte seg brått opp i senga. Hjertet hennes banket i superfart og hele henne var gjennomvåt av svette.
Hun hadde hatt en veldig rar drøm. Hun hadde blitt igjen hos fosterfamilien sin, og fosterfaren hennes hadde kastet en tallerken på Maja.
Det var jo helt usannsynlig. Fosterfaren hadde aldri gjort noe sånt mot henne, uansett hvor sint han var.
Maja så seg rundt i soverommet hun våknet i. Det var helt ukjent for henne. Hvordan hadde hun havnet her? Hvor var hun, i det hele tatt?
Veggene var nakne og vinduene tildekket av grønne gardiner. Maja kikket bort på nattbordet. Der sto det en lampe. Hun skrudde den på. Ikke at det betydde så mye, lyset flommet inn gjennom gardinene.
Maja akte seg sakte ut av senga. Gulvet var iskaldt, selv gjennom sokkene, kunne hun føle det. Maja la plutselig merke til at hun hadde på seg klærne fra i går, og dagen før, og dagen før det igjen. Hadde hun ingen klær å skifte til?
Døren til soverommet sto på gløtt. Hun kunne høre stemmer utenfor. Maja kunne også lukte at noen lagde frokost. Magen hennes rumlet. Det var en stund siden hun hadde spist.
Hun gikk ut av soverommet og kom inn i en stue. Den var koselig, men rotete. Det lå ølflasker og sigaretter rundt om kring.
Det dukket opp et svakt minne i Majas hodet. Hun følte at hun hadde sett dette stedet før. Blikket hennes gled over til kjøkkenet, som var i samme rom som stua. Der sto det to ungdommer, rundt Majas alder, og lagde mat.
Hvor var hun? Var hun hos en nye fosterfamilie? Hvorfor kan hun ikke huske hvordan hun kom hit? Maja gikk nærmere kjøkkenet. Endelig så en av ungdommene henne. Det var jenta som så henne, hun smilte mot Maja.
"Endelig er du våken! Hvordan føler du deg?" Jenta hadde lyst langt hår og grønne øyne. Uvanlig kombinasjon. Maja fikk en følelse av at hun hadde sett jenta før, men kunne ikke huske hvor.
"Jeg føler meg fin, jeg kan bare ikke huske så mye. Hvordan kom jeg hit?" Maja begynte å gå gjennom tingene hun husket i hodet. Fosterforeldrene hennes hadde kranglet. Hun hadde rømt hjemmefra. Hun hadde kommet til skogen og gått rundt i mange dager. Det var alt. Hun husket ikke mer enn det. Gårsdagen var et stort svart hull. Hun kunne ikke huske noe.
"Du har rømt hjemmefra. Du kom hit i går, og du sov her. Husker du navnet mitt?" Jenta pekte på seg selv. Det ga jo mening. Hun kunne jo ikke blitt kidnappet midt inni skogen.
"Eh, jeg tror jeg har sett deg før. Kan du si forbokstaven?" Maja prøvde å tenke hardt på hvor hun hadde sett jenta før. Fortsatt var gårsdagen et svart hull.
"Forbokstaven på navnet mitt er K, men jeg har et kallenavn son begynner på C." Jenta pekte på en stol som tegn på at hun kunne sette seg. Maja var blitt sliten av å stå de få minuttene. Det hun gjorde i går må ha slitt henne helt ut.
"K og C. Greit, kallenavn er lettest så jeg tar det." Maja lente hodet mot håndflaten mens hun tenkte. Hun hadde sett jenta i går. Sammen med gutten. Begge hadde blondt hår. De var sikkert søsken. Maja husker at hun hilste på jenta, og at de utvekslet navn. Men hva var navnet? C ett eller annet.
"Skal jeg si-" Begynte jenta, men Maja avbrøt henne.
"Nei, jeg vil finne det ut selv." Hun så bort på kjøkkenbenken. Der sto den blonde gutten. Han hadde ikke sagt noe siden Maja kom inn i rommet. Nå snudde han seg mot henne og smilte. Maja gjengjeldte smilet.
Han het Philip. Hun husket ikke hvordan hun visste, hun bare visste det. "Du heter Philip." Ordene kom ut av munnen før Maja fikk stoppet de. Begge ungdommene brøt ut i latter. Maja følte kinnene sine bli varme. Å rødme var så irriterende, det viste hva du følte. Hun gjemte hodet i hendene.
"Ja det stemmer. Og du heter Maja" Han smilte lurt mens han dekket spisebordet Maja satt ved. Maja var for flau til å le, hun bare så ned.
Chris. Endelig hadde hun funnet navnet. "Chris." Hun så bort på Chris. Hun satt på andre siden av bordet og så på Maja.
"Du husket det jo!" Chris klappet hendene et par ganger sammen. Maja lo en liten latter.
Hva hadde skjedd i går etter at Maja hadde møtt Chris og Philip? Maja kunne ikke huske noen ting. Det irriterte henne.
"Kan dere fortelle meg hva som skjedde i går?" Maja la merk til at Chris og Philip utvekslet et bekymret blikk. "For jeg er sykt sliten og sulten. Og jeg husker ingenting." Sa Maja med et sukk.
"Du røykte noen jointer, og ble ganske høy. Det gikk veldig fort siden du aldri hadde prøvd det før." Chris var helt alvorlig nå. "Jeg anbefaler at du aldri gjør det igjen. Det er bare dårlig for deg."
Maja tenkte over hva Chris hadde sagt. Hun hadde blitt høy, av bare noen få jointer. Det forklarer vel hvorfor hun ikke husker så mye.
Maja husker hvordan jointen hadde føltes. Den hadde avslappet hele kroppen hennes. Hun hadde blitt rolig. Hvorfor skulle hun slutte? Den virket jo bare så behagelig på henne. Det virket jo heller ikke som om Philip ble særlig skadet av det. Maja visste ikke hvor mye han har røyket før, men det var mer enn Maja hadde.
Selv om Majas mening var helt forskjellig fra Chris' valgte hun bare å nikke til det Chris hadde sagt. Hun ville ikke starte en krangel.
Philip hadde blitt ferdig med frokosten mens Maja hadde tenkt. Nå sto maten på bordet og ventet på dem. Det var eggerøre. Maja var ikke super-entusiastisk for egg, men så sulten som Maja var kunne hun nesten spise alt.
De tre ungdommene forsynte seg og begynte å spise.
__________________
Denne delen er ganske kort, men bare hang in there så kommer det mer spenning snaaaart! Lover ;)
xoxo aqqarium
YOU ARE READING
Rømt
General FictionMaja har vært i mange forskjellige fosterfamilier i løpet av sitt liv. Nå begynner hun å bli lei av å flytte fra hus til hus. Hun bestemmer seg for å rømme, men Maja møter på mange hindringer på veien til et bedre liv.
