Jason Mccann, Too much to handle (FERDIG)

|15

Han stormet mot meg og dyttet meg hardt inn i veggen bak meg. Hodet mitt traff steinveggen hardt og jeg kunne kjenne smerten skyte gjennom meg. Jason holdt rundt halsen min og strammet litt etter litt. Jeg klarte ikke akkurat å snakke så jeg prøvde å stamme fram noen ord.

"Ja..jaso...Sli...Jason...Sli" lenger kom jeg ikke før luftrøret ble lukket igjen av Jason sine hender. Han stirret meg hardt inn i øynene som vanlig men denne ganger så var det noe som irriterte han. Og det var ikke meg.

JASON MCCANN P.O.V

Jeg holdt henda mine godt rundt nakken hennes, jeg fikk liksom plutselig sett hvor fin hun faktisk var. Det lange brune håret som lå fredelig over og under skuldrene. Øynene hennes glitret litt brunt og litt grønt. Ikke sånn kjedelig men de lyste liksom. Og leppene var svakt rosa og så veldig myke ut. Utseende hennes var helt perfekt, jeg fant ingen feil ved henne.
Samtidig som jeg hadde studert henne hadde jeg ikke lagt merke til at jeg hadde strammet taket mitt så mye. Jeg så at hun ikke fikk puste og slapp med en gang, hun falt rett ned og jeg fikk akkurat tatt tak i henne før hun falt ned i bakken. Jeg satte med ned på knærne med Lea sitt hode i armene.

RING!!

Det ringte ut til spising noe som betydde at vi hadde skulket Mrs.Strenthford sin time og det var ikke bra. Hun kom til å gå opp til rektor og si at vi hadde skulket. Jævla drittlærer. Hun var den eneste læreren som turte å melde fra hvis jeg hadde vært borte eller skulket. En gang, en gang skal jeg ta hevn.

Folk hadde begynt å komme ut fra timene deres men stoppet med en gang de så oss. Lea hadde besvimt i armene mine og jeg måtte vente på Michael så han kunne hjelpe meg. Når noen ble skadd eller syk så var Michael den som var "legen" i huset vårt og leget oss.

Tilslutt sto alle rundt oss ikke nærme men sånn 3 meter unna. De trodde sikkert jeg hadde skadet henne. Jeg gjorde jo det men det var ikke meningen. Jeg ville aldri greit å skade en så fin og utrolig jente som Lea. Vi alle hadde bare kjent i en uke men liksom når hun begynte her var det som om alle kjente henne igjen og hun var liksom bare, jeg kan ikke forklare det engang. Jeg vet jeg hadde blitt mykere bare på en uke, det har gått så jævlig fort men jeg vet ikke hva denne jenta gjør med meg.

Alle begynte å hviske til hverandre, jeg orker ikke sladder nå.

"ALLE SAMMER FÅ Å SE DEN STYGGE RÆVA DE UT HERFRA" brølte jeg så høyt som mulig. De fleste skvatt og gikk men noen få ble igjen. Jeg kjente de igjen, vennen til Lea sto og så på oss. Jeg stirret tomt tilbake og ventet på Michael. Han kom løpene bort til oss.

"Dagens trening" mumlet han svakt så jeg ikke skulle gjøre det.

Jeg lo og ristet litt på hode, han er noe for seg selv, han hadde veltrent kropp og alt det der så ja. Nohomo da, vi er bro's

"Hva skjedde?" Spurte han og tok hodet hennes ned på bakken forsiktig.

"Jeg tror hun slo hodet i veggen, så fikk hun ikke puste" sa jeg, kanskje bittelitt bekymret.

"Hvorfor fikk hun ikke puste?" Spurte han og tok i hodebunnen hennes. Sikkert for å finne noen kuler eller noe.

"Hun slo meg, og du vet hva som skjer hvis noen gjør sånt" sukket jeg.

"Du kvalte henne??" Hveste han. "Jeg trodde vi var enige om å IKKE skade henne" sa han og la trykk på ikke.

"Det var ikke meningen, jeg så på henne hvor fin hun var og nydel.." Jeg stoppet når jeg plutselig kom på at jeg snakket om følelser? Jeg vet ikke helt hva følelser er? Kanskje det jeg har for Lea? Nei Jason hva er det du sier, ingen jente i livet ditt det lovte du etter det som skjedde med Brianna.

"Hva sa du?" Sa Michael overrasket. Han hadde ett stort smil på leppene. Ånei. "Snakket ferdig Jason Mccann om følelser? Iværtfall litt" sa han og dulter borti meg. Jeg bare sukket og lo litt.

Jeg kom på at gjengen til Lea fortsatt sto det og så på oss. Jeg reiste meg og begynte å gå mot dem.

OSKAR P.O.V

Vi hadde stått og se på hva de gjorde. De satt der og lo? Hva faen de skal ikke le. Jason så bort på oss, blikket hans var ikke lenger kaldt og strengt. Det var sånn bittelitt vennlig. Han reiste seg og gikk mot oss. De første av oss rygget litt bort men ikke jeg, han skulle ikke skremme meg. Han stoppet foran meg.

"Jeg lurte på om du kunne bli med oss til sykehuset? Så liksom politiet ikke vil se oss så godt" sa han og. Smilte?? Jason Mccann smilte aldri.

"Meg" sa jeg og pekte på meg selv.

"Nei månen" sa han ironisk, er dette liksom hvordan Jason egentlig er? Eller dette en felle.

"Det er ikke en felle" sukket han. Kunne han lese tanker nå.

"Jo ok" sa jeg og så meg bak på de andre. De så mistenksomme ut men jeg tror det ville at jeg skulle være med han for å passe på Lea.

Beti var litt sur for at Lea hadde gått og ignorert henne i hele dag. Og Nate var knust. Det var noe muffins her og jeg skulle finne ut av det. Jeg gikk med Jason bort til Lea og han andre gutten i gjengen til Jason, Michael tror jeg. Jason tok Lea opp i armene og vi begynte å gå ut. I skolegården stirret alle på oss eller sikkert mer på Jason og Lea. Jeg følte meg ukomfortabel men straks vi var ved bilen til Jason snudde alle seg til sitt igjen. Han hadde en drit fin Range Rover, akkurat sånn jeg ønsker meg, fuck han var heldig. Kjøreturen var helt stille men ikke pinlig liksom. Da vi framme hadde guttene tatt på seg lue og solbriller og prøvde å skjule seg, men det var kanskje ikke lurt å kjøre denne bilen siden på skiltet sto det Jsn mcn. Og alle kjente den bilen. Alle foreldre hadde sikkert sagt at hvis det på at skilt skulle de hjem med en gang. Jeg fulgte etter Jason og Michael. Vi sjekket inn uten at noen merket oss.

15 min senere.

Vi hadde sittet her i 10 minutter kanskje? Jeg måtte ta mot til å si noe.

"Vet dere hva som skjer med Lea, hun ignorerer oss hele tiden?" Spurte jeg Jason

Han og Michael så på hverandre som om de viste noe.

"Dere vet noe" Sa jeg. "Si det!" Sa jeg og stirret på dem.

"Ok du er den endre i "gjenge" vennen hennes som noen gang vil få vite dette, og hvis du sier dette til noen, så kommer vi etter deg, og da skjer det være ting meg den enn med Lucas" sa han og øynene var svarte igjen. Jeg var nesten lettet over at Jason er tilbake.

Jeg nikket og han begynte å forklarte. Jeg avbrøt ikke og bare nikket når jeg skulle. Han fortalte om den lille kidnappingen, truinen. Så alt var deres skyld? Jeg følte sinnet bekjempe meg men jeg måtte ikke få politiet sin oppmerksomhet, jeg skulle akkurat til å svare når en lege kom ut fra rommet til Lea.

"Hvordan er hun?" Spurte jeg og reiste meg.

"Jeg har dårlige og gode nyheter, hvilken først?" Svarte han.

"Dårlige" sa jeg og Jason på likt.

•-•

Håper det var en litt bra del:) 1293 ord!