En kvist brakk bak meg. Jeg begynte å små løpe. Når jeg tråkket brakk kvistene under føttene mine. Jeg stoppet, ventet på hunden min Zantos og løp videre. Zantos satt opp farten når han hørte at det var noen bak oss. Jeg snudde meg.
En jente. Det sto en blek jente bak oss. Hun var blånd og hun hadde en hvit og møkkete kjøle. Føttende var dekket av leire og møkk.
Hun sto bare der.
Jeg løp mens jeg så på henne. Tok ikke blikket bort fra de sorte, tomme øynene hennes.
Hun var skummel. Jeg greide ikke se på henne lenger. Jeg snudde meg. Så ned på Zantos som satt fast i en liten myr. Jeg hoppet ut i myren og dyttet ut Zantos.
Jeg landet på beina. De satt fast. Zantos løp videre inn i skogen, jeg så han forsvinne sakte. Han var borte i tåka. "Zantos" ropte jeg håpefullt. Han komm ikke tilbake. Jeg hadde sonket ned til knærne, satt bom fast. Hun kom mot meg. Hun hadde ikke blunket en eneste gang.
Jeg prøvde å tenke gode tanker. Det gikk ikke. Det var litt vanskelig når det står en blek, skummel jente bak meg. Nå hadde jeg sunket til lårene. Jeg skrek så høyt jeg kunne. Ingen lyd tilbake. Jeg tok telefonen ut av lumma. Sendte en melding til besteveninna mi Kalata. "Hjelp meg! Jeg sitter fast i møkka myra." Når jeg fikk svar vibrerte telefonen og jeg glapp den. Den landet så langt unna at jeg ikke fikk tak i den...
