Da jeg våkner ligger jeg i taket på den veltede bussen. Det er så vidt jeg greier å åpne øynene. Jeg er kald, men samtidig varm. Jeg prøver å løfte den venstre armen slik at jeg kan se den. Den kjennes veldig tung ut, men etter å ha strevet litt klarer jeg å løfte og holde den der. Den engang så hvite genseren min er blitt mørke rød. Jeg legger hånden på pannen. Kald. Jeg løfter hånden slik at jeg kan se den igjen. En rød stripe går som en rett linje over håndflaten. Jeg senker hånden sakte ned langs siden. Egentlig vil jeg bare ligge her, ligge her og bare blir ferdig med alt. Men det kan jeg ikke. Jeg setter meg langsomt opp og blir nesten slått ned av svimmelheten jeg føler. Jeg sitter sånn i to minutter og samler krefter, før jeg varsomt reiser meg. Jeg ser rundt meg etter en utgang, kanskje et knust vindu. Nesten alle vinduene er helt knust, det er bare to, tre vinduer som ikke er helt knust. Det er først nå jeg legger merke til de andre. Mange av klassekameratene mine ligger på gulvet, andre henger fra setene. Jeg lukker øynene. Jeg vil ikke se det. Dem. Jeg puster tungt og åpner øynene. Det er noe som ikke stemmer, bortsett fra at jeg står her med mange døde personer rundt meg. Jeg hører lyder utenifra og bestemmer meg for å komme meg ut. Det bakerste vinduet er helt knust, jeg kan gå ut der. Jeg trår varsomt frem mot vinduet og prøver å ikke tråkke på noen. Jeg tar tak i kanten av vinduet og drar meg ut. Heldigvis skar jeg meg ikke når jeg tok på vinduet. Luften er frisk. Jeg ser meg rundt. Jeg står midt i en skog. Ikke så rart, det var skog på toppen av stupet også. Jeg ser mot stupet vi falt ned. Det er ganske langt, rart at bussen ikke ble helt smadret. Lydene jeg hørte i sted kan jeg ikke lenger høre, men jeg kan høre noen prate. Jeg går mot lyden uten å tenke på hva jeg gjør. Når jeg kommer frem ser jeg fem fra klassen sitte på noen steiner og prate sammen. De har funnet en liten lysning med steiner som er rundt en halv meter. Ingen av dem høres spesielt glade ut.
«Se,» hører jeg en si. «Alice overlevde også.»
Alle snur seg mot meg. Jeg ser på dem og teller dem i hodet mitt. Det er fem stykker fra klassen. Oliver, Lily, Ryan, William, og Charlotte. Alle sammen har sår rundt omkring.
«Kom og sett deg med oss,» sier Lily. Jeg setter meg på en liten stein sammen med dem.
Lily er, i motsetning til mange andre jeg kjenner, eller kjente, hyggelig. Hun har vært veldig snill mot meg helt siden jeg begynte på ungdomskolen. Lily er cirka ti centimeter høyere enn meg, hun har skulderlangt, sort hår og har brune øyne.
«Skjer? Hatt en fin dag?» spør Oliver akkurat som om ingenting har skjedd. Det overrasker meg akkurat ikke, for Oliver er vanligvis sarkastisk eller ironisk.
Jo, jeg har det kjempebra,» svarer jeg ironisk. «Hva med dere da?» spør jeg og ser på de andre.
«Bortsett fra at vi nettopp falt ned et stup og omtrent alle døde? Ja, bortsett fra det har jeg det bra,» svarer Ryan.
«Men, tilbake til spørsmålet jeg stilte dere: Skjønner noen hva som skjedde?» spør William. Han må ha spurt det før jeg kom.
«Vi falt utfor et stup.»
«Ja, men bortsett fra det.»
Én etter en kommer vi med forskjellige forslag og prøver å finne ut så mye som mulig. Tiden går.
Plutselig husker jeg Emily! «Har noen av dere sett Emily?» spør jeg med fortvilelse i stemmen.
De ser seg rundt. Det er helt stille.
Jeg kjenner at jeg har en klumpe i halsen og at tårene truer med å komme frem.
«Er det så viktig med henne, a? Jeg mener, er ikke det viktigste at vi lever?» spør Charlotte.
Jeg biter tennene hard sammen. Å, så lyst jeg har til å slå henne så hardt jeg kan. Da ville hun kanskje slutte å tenke at alt dette bare handler om at hun er i livet.
Hvordan kan hun si noe sånt? Om hun bare hadde visst hvor mye Emily betyr for meg. Hun er som en søster for meg.
Jeg vurderer å kaste meg over henne, men før jeg får kommet til en konklusjon sier Ryan noe.
«Jeg tror det begynner å bli ettermiddag nå. Kanskje vi burde begynne å lete etter et sted å sove for natten?»
Eh, skal vi sove her ute?» spør Charlotte og ser seg litt usikkert rundt.
«Nei da, bare gå og legg deg i bussen sammen med de andre, du,» sier Lily og himler med øynene.
«Ååh… Jeg tror jeg står over…»
«Men kanskje vi burde se om det er noen soveposer eller noe annet vi kan bruke i bussen?» spør jeg.
«Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på, kanskje vi skal dele oss? Noen leter i nærheten etter et sted å sove mens de andre går tilbake til bussen og letter etter nyttige ting der?» sier Ryan.
«Jeg leter etter et sted å sove!» roper Charlotte og spretter opp.
«Jeg òg,» sier Oliver.
Jeg er med dem,» sier William.
«Jeg tror ikke flere trenger å se etter et sted å sove, så hva om vi tre går til bussen?» spør Lily meg og Ryan.
«Ja vell.»
«Greit for meg,» sier Ryan.
