Just a time

%1 Nei

Jeg gikk inn på skolen. Alle blikkene vendt mot meg, alle lager plass til at jeg skal finne fram til skapet mitt og ikke minst klasserommet. Alle er redde meg, ingen tørr å se meg i øynene. Ingen sier stort sett til meg. Bare ser på meg med skremte blikk. Som om jeg har gjort noe med dem, noe som jeg ikke har. Bare de som kødder med meg da.

Men min bestevennine derimot, som jeg har vert med helt siden 5 klasse, liker å være med meg. For det 1(Hun e veldig engasjert og tror alt e morsomt 2(Hun ser bare det gode i mennesker 3(Bryr seg ikke om hva andre tenker om henne 4(Moren hennes er psykolog, og faren eier egen advokat firma.
Så hun er ganske så rik.

Forresten jeg heter Julie (bildet). Eller Juliette, men jeg byttet det når jeg flyttet. Jeg kommer egentlig ikke fra der jeg bor nå. Jeg flyttet her til i 5klasse. Jeg e selvfølgelig 13 år og går i 8klasse, men  alle e redde meg, det fuste skole året på ungdomsskolen til og med.
Jeg har krystall blåe øyne, veldig lagt kjukt brunt hår, og ja.

Jeg fant fram skapet mitt, tastet inn koden og lokket den opp. Fant bøkene mine- "Heeei Julie!!!" ropte Sandra bak rygge min. Jeg snudde meg sakte rundt mot henne med det største falske gliset mitt "Heeeii, Sandra" falsket jeg. Hun heter egentlig Cassandra, men hun hater det navnet så hun liker å bli kalt Sandra. Og jeg bruker bare Cassandra vist det er noe alvorlig, eller vist det har skjedd noe.

Hun lagde et surt fjes og ble helt slapp i kroppen "Finns det ikke noke du ikke kan falske?" spurte hun og slo hode i skape to ganger  "Nope" sa jeg enkelt og snudde meg mot skapet mitt og tok inn noen andre bøker i skapet.

Jeg lente meg inntil skapene og såg på henne, hun sto forran meg med det største smilet, ånei. Det smilet kjenner jeg god igjen, ta god imot Marcus og Martinus Gunnarsen folkens

"Ikke si at vi skal snakke om Trofors gutta" hun nikket svakt opp og ned med hode hennes, og smile ble større og større. Eg gidde opp, og pustet tungt ut.
"Greit si det" sa eg uinntrisert

"Jeg har vunnet to billetter til en konsert til neste uke, og to billetter til en kino film av de nå på lørdag. Og du må være med!!" Gleden hennes smittet litt på meg. Så mye som som denna jenta klare å gjør meg glad på de tristeste dagene er ganske imponerende.

Jeg er egentlig ganske usikker om eg ska si ja elle ikke. Vist jeg sier ja, så hender det jo at jeg kan møte de og alt det shite. Men vist jeg sier nei, kommer jeg garantert til å angre senere.

"Okey..." Sa jeg og la til md et skjevt smil "Ååårgh...kom igjen da, du blir jo aldri med" klaget hun på. Hørte ikke hun at jeg sa at jeg sa okey elle? "Jeg kan bli med" sa jeg høyere "pliiss-vent sa du okey..?" Jeg sukket lett og tok mg dumt for pannen.

Skoleklokken ringte inn til time, som betyr at skolen begynner. Jeg skal ha matte nå, noe som jeg ikke liker så godt. Og Sandra e så heldig at hun får ha engelsk, noe eg elsker.

Jeg ga henne en siste klem før vi gikk hver vår vei.

Jeg dro hetta langt ned hode, sånt at de andre så vidt kunne se fjeset mitt. Jeg åpnet døren, utrolig nokk var jeg den fuste her inne. Jeg gikk helt bakerst i klasserommet og satte meg ned ved vinduet. Så strømmet det på med elever.
-
Vi har bare kommet en halvtime i timen, og vi har matte i 1 time. Jeg stirret på klokken som vanlig. Venter alltid på at det skal ringe ut. Det føles ut som at vi har hatt matte i flere timer. Så hørte eg på Fru Molvik igjen. Bla bla bla bla bla bla bla... Vi skal lære ditt og vi skal lære datt. Kunne ikke bare jeg og Sandra bytte time nå.

Jeg såg på klokken igjen og merket at det var bare noen minutter siden eg kjekket klokken, arghh... Dette går seinere enn det jeg trodde.

Jeg såg ut av vinduet. Blomstene har vokst, fuglen synger, solen steker gjennom vinduet, det veldig så grønne gresset som folk ruller seg i for en eller aen grunn. Om eg gjør DT? Ikke søren.

Timen ringte ut og endelig skulle vi ete i kantina. Jeg var på vei ut døren, før Fru Molvik stoppet meg. Jeg såg opp på henne, og ventet på et spørsmål fra henne.

Jeg såg det på fjeset hennes, jeg har hatt mange samtaler med henne. Og det er det samme nesten om og om igjen "Har du snakket med gutta?" Spurte hun meg, hun tok meg på skuldren.

Jeg ristet svakt på hode og kjente tårene presse på "Nei, jeg klarere det ikke" sa jeg å tok hånden min gjennom håret. Jeg savner de så masse, men jeg klarer det bare ikke. Foreldrene mine og dis, har kontakten. Men jeg derimot, har blokket de på alle sosiale medier. Eg klarer bare det ikke.

"Har du noen gang tenkt til å legge alt dette bak deg?" Sa hun til meg og hevet et øyenbryn. Ja ja for det er jo så lett, bare legg alt bak seg. De som er veldig nær og vet om det som har skjedd, spør mg gjentatte ganger hvorofor jeg ikke bare legger det bak meg...fordi det faen meg ikke er lett å legge noe så vanskelig bak seg for fuck sake "Eg har prøvd og prøvd og prøvd, men det går ikke. Alt har vert så vanskelig helt siden de ble... Ja du vet 'kjendiser'" en svak tåre rant ned kinnet mitt.

Fru Molvik trakk meg inn i en klem "Det er akkurat som at ingen forstår meg, alle hater meg. Det er ingen å snakke med, livet er bare et stort katastrofe" mumlet jeg i skulderen hennes. Flere og flere tårer presset på.

Dette e fuste gang jeg griner på en stund. Det var gått å få denne følelsen, følelsen av å gråte.

Fru Molvik var læreren min på den gamle skolen. Så byttet eg skole, og nå er hun lærer her. E nesten som at hun følger etter meg overalt.

~•~

Jeg var hjemme i kose klærne foran Netflix. Av og til er det godt å bare, slappe av. Sandra kommer snart, det er jo den kino filmen i morgen. Lurer virkelig på hvordan det kommer til å bli.

Kommer jeg til å bare storme rett ut av kino salen med en gang filmen starter? Kommer jeg til å rømme når filmen har bare gått i ett par minutter? Kommer de til å være der? Møter jeg de? "Neeiiii" ropte eg i hele huset, eg reiste meg opp i en refleks. Du må ikke tenke sånt Julie, da mister du grepet.

Jeg skrudde av tv'en. Så snudde jeg meg rundt og der sto da Sandra. Hun såg skremt på meg, jeg ga henne et lite smil, og da tok hun bare skritt bak i redsel.

årghh, går det ann å bli dommere Julie "Hør her Sandra, ingenting å være redd for. Nå går vi opp og fikser sengen din, ok?"

eg ventet ikke på svar. Jeg bare gikk mot henne der hun sto, så tok eg henne i armen og gikk opp trappene.