Drømmen

Kapittel 4

To uker senere!

Det var kveld. Jeg hadde vert ute og ridd Melodi mens mamma kjørte Samuel. Jeg var ferdig og dusje og satt i sofaen og i den andre enden lå pappa og sov. Mamma satt og arbeidet på pc'en. Jeg tok kontrollen og skiftet kanal. Det var torsdag noe som betydde at favoritt serien min gikk på TV i dag. Det handlet om en jente som flytter til bestemoren og bestefaren fra byen til landet og de driver ett hestesenter. Den er super bra. En knapp time etterpå var det middag. Det var taco, favoritt maten min. Vi satte oss og spiste i stillhet.
"Så var det gøy og ri i dag da, Kamilla?"
Spurte pappa.
"Eh..ja det er det alltid." Svarte jeg og smilte til han.
"Eh....Kamilla, det er ingen lett måte og fortelle deg dette men du må love og ikke ta det for tungt, Ok?" Sa mamma og så veldig bekymret ut.
"Guro er dette virkelig rett tidspunkt og snakke om dette?" Sa pappa og så på mamma. Pappa var liksom av den tullete typen men nå virket han veldig alvorlig. "Ja Petter, jeg tror det. Det er jo tross alt ikke mer en 3 uker igjen"
"Hva er det som skjer?!!! Jeg vil vite det!" Små ropte jeg.
"Vi skal flytte" sa mamma med en trist stemme. Hæ skulle vi flytte å nå? Hva i Rogaland er det som skjer? Jeg skjønner ingenting!
"Hæ? Mener du det?!" Sa jeg og så på dem begge.
"Ja og ikke nokk med det, jeg vet du blir trist av dette men vi må selge hestene." Sa mamma og en tåre trillet ned fra kinnet hennes.

Hææææææ! Aldri i livet om jeg selger Melodi!!!! Hun er min bestevenn!!! Herregud så slemme foreldre jeg har tenkte jeg. Akuratt som om om de vil at livet mitt skulle bli surt. Jeg ville bare rive meg løs av dette marerittet. Jeg kjente at tårene presset på!

"Vi er lei for det. Men vi har ikke noe annet valg." Sa pappa.
"Noe annet valg, det er fælt at vi skal flytte men hvorfor uten hestene?!"
Sa jeg. Jeg ville bare rope dem opp i ansiktet men jeg gjorde det ikke.
"Jo dyrlege stasjonen er flyttet til dit vi skal flytte og da har jeg ikke noe annet valg og pappa's firma er midt mellom her og dit vi skal flytte." Forklarte mamma. Nå spratt tårene ut av meg.
Jeg ville bare dø!
"Hva har det med hestene og gjøre?" Ropte jeg.
"Jo du kjønner vi har ikke noe annet valg, vi har ikke råd med en gang siden det er en dyr gård og vi får mere penger av og selge hestene. Dette har vi bestemt så sånn blir det." Mamma virket streng.

Jeg brast ut i gråt. Tenk at de ikke kjønner hvor mye de to hestene betyr for livet mitt. Jeg er helt knust. Jeg gikk fra bordet i stor gråt og stormet inn på rommet. Der lå mobilen min. Skal jeg ringe Hanna? Ja jeg tror jeg gjør det.
••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••••
Jag hadde grått meg selv i søvn. Hanna var like trist som meg over dette men det var enda tre uker igjen til vi skulle flytte. Mamma åpnet døra inn til rommet mitt. "Jenta mi, hvordan går det?" Spurte hun. "Eh...jeg vet ikke. Jeg er så trist at jeg heller ville dø" svarte jeg. "Jeg kjønner men dette er noe hestejenter må gå gjennom og dessuten begynner du og bli for lang for henne."
jeg husket vårt første stevne. Alt virket så fjernt. Jeg gråt og gråt og mamma satt og så på. Hun virket trist på mine vegne. "Kom og spis litt da" sa mamma.
"Nei jeg vil bare dø her" sa jeg surt.
Mamma reiste seg og gikk ut. Jeg lå med hode nedi puta og gråt.
"JEG HATER LIVET MITT !!!!" Skrek jeg. Mamma kom opp med litt mat og en liten skål med sjokolade.
•
Jeg husker nor guttene i klassen hadde sagt at jeg var den styggeste i verden og at jeg bare kunne dra strake vegen til helvetet. Nor jeg kom hjem sprang jeg til stallen og slang armene rundt Melodi. Hun dultet boti meg men jeg gråt. Hun skjønte at noe var galt. Hun fikk meg til og føle meg spesiell og elsket på en måte jeg aldri tror jeg kommer til og føle igjen.
Nor jeg hadde brukket armen på skolen og jeg måtte være på sykehuset i tre dager. Så spiste hun ingenting mens jeg var borte. Tenk at bare fordi jeg var borte ble hun bekymret for meg og spiste ingenting.
Vi hadde hemmelige plasser i skogen der bare vi to var sammen. Det var bare vi to som viste om de plassene. Hun var min bestevenn og jeg vet godt at jeg aldri kommer til og glemme henne. ALDRI!!!!!!!!!!!!!!!
Tenkte jeg mens jeg gråt. Hun betydde så mye for meg og nor hun hadde forfangenhet i forene og kunne bare ligge var jeg Hiss henne hele tiden. Jeg gikk aldri fra henne! Aldri!
Jeg og du Melodi. Foralltid.
Tenkte jeg med hode dypt nede i puten.

Det er nå ca 1,5 uker siden jeg fikk hvite det og mamma og pappa hadde funnet noen som ville kjøpe hestene. Hvis de skulle selge hestene hvorfor ikke selge dem til noen vi kjenner så jeg kan ri henne nor jeg vil? Egh de kjønner jo ingenting. Jeg hadde begynt og pakke sånn smått og jeg hadde bestemt meg for og ta vare på noe av utstyret til Melodi så jeg har noen fine minner om henne. Vi hadde vunnet mye pokaler, rosetter, medaljer osv. Jeg tror livet mitt er i ferd med og oppløses! Alt virker bare dødfødt var det siste jeg tenkte før jeg sovnet. Jeg drømte om meg og Melodi som galopperte i vannkanten uten hodelag og sal uten noe. Jeg hadde på meg en hvit sommer kjole og armene ut. Jeg var sprudlende glad.❤️i will always love You❤️skulle ønske det var ekte.