Nær døden

Begravelsen

Hei! Som dere sikkert ser så er dette min første roman, så det kan hende det er noen skrivefeil. Dette kapittelet ble litt kort, men etterhvert som jeg begynner å skrive mer blir de sikkert lengre. Vote eller kmt, det kunne ha hjulpet veldig. Håper dere liker boka<3

Begravelsen

Annabelle legger blomstene ved siden av gravsteinen til moren sin. Hvite og røde roser hun selv tenkte var fine og passe nok bra til begravelsen til moren hennes.
"Kunne ønske du bare hadde vært her mamma", sa Annabelle sørgelig med tårer trillende ned kinnene.

Hun braste i gråt og dekket øynene med hendene hennes så ingen kunne se henne gråte. Hårlokkene hennes klistret seg på de saltvanns kinnene hennes men hun kunne ikke noe for det.

"1977 - 2016
Sophia Anderson
Du vil bli savnet og elsket"
Sto det på gravsteinen ved en engel gravert på den mørke gråe gravsteinen.

Annabelle bestemte seg for å gå litt rundt å se på de andre gravsteinene, dessuten orket hun ikke å dra hjem. Det var bare rot der og for mange
minner.

Det var en fin dag, himmelen var like blå som den dagen hun og moren skulle på stranda. Den dagen var så koselig. De tidene da alt gikk bra tenkte hun
...

Det var stille ute. Fuglene kvitret som bare det og bladene raslet. Alt var rolig. En helt vanlig dag, men plutselig kom det en gående gutt rett mot Annabelle.

Han var lys i huden og hadde mørke brunt hår og store flotte grønne øyne. Han skildte seg ut. Han så annerledes ut enn de andre på videregående skole tenkte Annabelle.

Han gikk nærmere henne.

"Hva gjør du her søta?", sa han  glisende. Annabelle hadde aldri møtt han før, men han virket så kjent. Som om hun hadde møtt han, men det var ikke helt klart i hodet hennes.

"Hvorfor spør du?", sa Annabelle raskt med selvtillit. "Litt frekk du eller?", sa den fremmede gutten. Annabelle turte ikke å si noe. "Jeg beklager hvis jeg skremte deg, la oss starte på nytt", sa han. "Castiel", sa den fremmede gutten og rakk hånda hans. "Ehh, Annabelle", sa hun og tok tak i hånda hans. Castiel sin hånd var varm og silkemyk. "Sikker på at jeg ikke har møtt deg før?", sa Annabelle med hodet på skakke. "Eeh, nei tror ikke det..", sa han stammende.
" men hyggelig å hilse på deg, men nå må jeg gå", vi ses igjen Annabelle", sa den Castiel og smilte.

Vinden blåste fra frakken hans mens han gikk ned mot sentrum. Så ble han borte. Han var høy, ganske så kjekk, men hvem var han der? tenkte Annabelle. Hva mente han med ses igjen?

Det var ikke helt klart i hodet hennes nå. Alt gikk i surr. Hun ble stående der og funderte i noen minutter.

Jeg må dra hjem tenkte hun samtidig som det snart ble mørkt. " Hade mamma, ses", sa hun før hun dro.