Dette er en novelle jeg skrev for en stund siden, beklager for skrivefeil o.l
Jeg satt på den iskalde benken med den hvite rosen i handa mi. Hendene mine skalv, hele kroppen min skalv. Jeg så ned på den halvdøde hvite rosen, den hang med hodet. Jeg snurret smått på den. Jeg så opp, folkene gikk i store flokker, noen gikk alene, folk kom ut med store, fulle handleposer. Mens jeg satt på den iskalde, lille benken, bare ventet. Ventet på den samme personen, samme personen som jeg elsket. Jeg reiste meg opp, gikk mot noen kalde tre, satte meg på kne i den våte snøen. Jeg gravde vekk litt av snøen og plasserte den grønne, stikkende stilken ned og la snø over. Jeg så på den hvite rosen som nå sto i den hvite snøen, rosen var mye hvitere enn snøen, rosen var nesten lysende. Jeg satt bare på kne og stirret på den til jeg fikk vondt i øynene. Jeg hørte noen stoppe bak meg, ’’Emma..’’ Jeg nå ned. ’’Hva er det?’’ Fikk jeg mumlet frem. ’’Du vet han ikke er her’’ Personen strøk med på ryggen nå, med varsomme fingre. Jeg så ned på rosen, blikket mitt var låst fast. Jeg kjente en liten tåre trillet ned kinnet mitt. Den landet i snøen, en svart dråpe. Nå stivnet blikket mitt på dråpen, den svarte dråpen i den hvite snøen. ’’Han er her…’’ Jeg så tilslutt opp på personen, det var Andy. Han tørket tårene mine. ’’Han er død Emma..’’ Han smilte svakt, men tydelig var han trist inni seg. Jeg reiste meg tilslutt. Andy var litt høyere enn meg. Jeg så opp på ansiktet hans, ’’Andy, jeg vet han er her’’ Han strøk den blonde håret mitt vekk fra de isblåe øynene mine. Han ga meg en god, lang klem, jeg nøt det hvert lille sekund. Han slapp klemmen etter en liten stund. ’’Emma, si ifra til meg om du trenger noen å snakke til. Jeg må gå nå.’’ Han smilte svakt før han gikk hjem til seg selv. Jeg så ned på rosen. ’’Mike, jeg vet du er der…’’ Mumlet jeg utrolig lavt. Mike, Mike var kjæresten min, han døde i en bilulykke rett før jul, den julen vi skulle feire sammen. Han jeg hadde vært sammen med i 3 år. Han jeg elsket av hele mitt hjerte. Jeg så på rosen, jeg kunne ikke la den stå her. Jeg satte meg på huk og løftet den sakte opp. Jeg gikk sakte med rosen i hendene mine, gikk sakte til krysset, krysset hvor han døde. Snøen var kram og våt. Jeg satte meg ved den lysstolpen han var nærmest når han døde, noen ballonger hang der, det samme med ett bilde og navnet hans. Det var kun jeg og Mike i bilen som kolliderte, jeg fikk alvorlige skader og Mike døde. Begravelsen ble ett mareritt, jeg holdt tale, fikk sagt farvel til han. Jeg går til graven hans hver dag, sier alt jeg har opplevd, jeg føler meg lettere da. Jeg satte meg ned ved stolpen. Jeg holdt rosen med ett godt grep. Rosen stakk, men jeg brydde meg ikke, brydde meg ikke om jeg begynte å blø igjen. Jeg ville gjøre alt for at Mike skulle komme tilbake. Jeg så på ene hånda mi, den blødde, jeg var vandt med det. Jeg la handa mi i den kalde snøen og fikk vekk blodet. Jeg fant frem en trådsnelle og bet over en liten bit. Jeg knøt rosen rundt stolpen og så opp mot lampen, den lyste gult og svakt. Himmelen var mørklagt og overskyet. Jeg så på butikken, folketallet var minket. Jeg dro opp mobilen fra lomma mi, ringte Mike, ja Mike. Men enste jeg fikk var, ’’Dette nummeret er ikke i bruk’’ Jeg la mobilen i lomma igjen og lente hodet på stolpen. Det blonde håret mitt blåste i ansiktet mitt, jeg frøs. Mobilen min vibrerte, jeg fikk med ett et lite sjokk, men fisket den fort opp, en melding, fra det nummeret som jeg hadde lagret ’’Mike <3’’ Jeg satt der med store øyner før jeg åpnet den. ’’Emma, du har stått opp, du overlevde skadene jeg påførte deg, du lever. Jeg døde av skadene jeg påførte meg, jeg er død. Håper du ikke ble skremt av denne meldingen, jeg beklager Emma.’’ Jeg satt og skalv, ikke bare av kulden, men av meldingen. Meldingen av en død person, eller var den noen som tullet med meg? Nei, jeg turte ikke tenke slik. Jeg leste den om og om igjen. Turte ikke ringe, turte ikke skrive noe tilbake, ingenting. ’’Emma….’’ Hørte jeg en stemme hviske, en stemme lik Mike sin. Eg så meg forvirret rundt, men ingen var der, ingen gikk, jeg satt alene i snøen. Hva skulle jeg gjøre? Sitte her i snøen fryse å være redd, eller gå hjem? Hjem til det huset jeg en gang skulle dele med min kjærlighet. Jeg turte ingenting mer. Var fryst fast, fast til alle minnene, fast til all kjærligheten.
YOU ARE READING
He is dead.
RomanceDette er en veldig liten novelle om Emma. som har mistet kjæresten sin i en bilulykke