Afrodites Sønn

Kapittel 1: Beskjeden

"Nå, hvordan gikk prøven i dag da, Julian?" Marco Denali satte de strenge, mørkebrune øynene i sønnen. Julian betraktet dem som løgndetektorer, av den typen som gir deg elektrisk støt om du lyver. Lillesøstera hånte: "Haha, du kunne sikkert ikke lese spørsmålene en gang!" Julian hadde egentlig lært seg å holde munn mot søsknenes erting, men noen ganger kunne han ikke dy seg. "Jeg kan gladelig stave navnet ditt på gravstøtta di. Det kan hende du snart vil trenge den," parerte Julian. Han absolutt hatet å bli ertet for dysleksien sin, noe han absolutt ikke kunne noe for. "Pappa hørte du det!? Julian truet meg! Vi burde anmelde han så han kan sitte i fengsel!", hun skulte stygt på broren med de siste ordene. "Kutt ut begge to!" stormet farens stemme gjennom krangelen, "Artemia, slutt å erte broren din. Julian, du burde vite bedre enn å svare henne. Fortell meg hvordan det gikk. Det var i latin, ikke sant?" Han så kaldt på meg mens han stappet et salatblad inn i munn med gaffelen. "Ehh, ja, vi skulle ramse opp noen greske guder og forklare hva de stod for."
"Og hvordan gikk det?"
"Nei altså.. Jeg fikk til noen da. Tror jeg ..."
"Jeg visste at du ikke fikk det til!" ropte søstera Artemia ut.
"Artemia, nå går du på rommet ditt! Du får ikke spise opp resten av maten din, den sjansen har du snakket fra deg."
"Dette er urettferdig!" skrek hun og løp av gårde til rommet sitt. Like greit for Julian. Var det noe han likte med farens strenge oppdragelse, så var det at han ikke gjorde forskjell på han og halvsøsknene. Marco kremtet. "Hvilke var det du ikke fikk til da?" Julian visste at faren ikke egentlig var så rolig som han viste. Han ble stadig mer irritert over Julians stadig dårlige karakterer på skolen, uansett hvor mye penger de brukte på privatundervisning. Men familieterapeuten hadde gitt streng beskjed om at Marco måtte holde seg i skinnet for å bevare husfreden, og helsen sin. "Hefatas, Dinosos, og et eller annet med afro. Det var de vanskeligste.", svarte Julian. Han hørte farens bestikk klinge litt for hardt i tallerkenen. Nå var han åpenbart irritert over noe. "Hefaistos, Dionysos og Afrodite?"
"Ja, de var det nok. Åh, Dionysos er vinguden, er han ikke? Jeg visste at jeg hadde noe på tunga når det gjaldt den fyren!".
"Det er korrekt, men den du virkelig burde ha kunnet er Afrodite. Vet du hva hun er gudinne for?"
"Hun? Jeg som syntes Afrodite hørtes ut som navnet på en mann, men hun er vel ..."
"Det er nok." avbrøt faren. "Det er langt på tide at du får vite litt saker om moren din."

Julian skjønte ingenting. Når kom moren hans på banen? Han kunne ikke huske å ha nevnt ordet mor i denne samtalen. Men for all del; snakk gjerne om alt annet enn prøver. "Jeg trodde ikke du visste hva hun het. Eller hvor hun bor. Du har alltid sagt at hun bare forlot meg ved døra så du skulle finne meg." Marco sukket. Julian visste at moren hans var ett av de få myke punktene ved faren. Ingen våget å bruke det mot han selvfølgelig, ikke engang stemoren til Julian (selv om hun selvsagt hadde forsøkt). Han fikk alltid et slags lengselsfullt blikk i øynene, som ellers alltid var harde og strenge. Han prøvde å skjule den mest mulig når Eulalia, Julians stemor, var der. Hun skulle jo ikke måtte føle seg som andrevalget. Selv om både Julian og Eulalia allerede visste at det var nettopp det hun var. "Noe av det stemmer, men jeg vet noe. Jeg fikk ett par vidunderlige uker sammen med henne. Det var på den tiden jeg var en ung student. Min far hadde fått meg inn på en anerkjent skole i Roma, for å studere siviløkonomi. Den første dagen i det siste studieåret, i det aller første kurset, møtte jeg moren din. Hun var fantastisk nydelig. Med langt, mørkbrukt hår, som la seg i bølger rundt skuldrene hennes. Hun hadde varme, mørkblå øyne, nesten litt lilla aktig. Hun var den eneste som var i stand til å distrahere meg vekk fra skolearbeidet. Som du vet så var min far alltid klar på at skolen og en høy utdannelse var nøkkelen til et godt liv. Jeg trodde på han, helt til jeg møtte moren din. Men så.. forsvant hun. Ni måneder senere dukket du opp på døra, sammen med en stusslig lapp fra moren din. Etter det innså jeg at bestefaren din hadde rett. Ingenting kommer gratis, ikke en gang kjærlighet. Vil man ha noe her i livet så må man fortjene det." Julian ble tankefull. Faren hadde ikke fortalt noe særlig detaljert om møtet med moren hans før. Han visste bare at Julian dukket opp på trappa i en enslig kurv, innpakket i et blått teppe. På lappen hadde det stått: "Dette er Julian. Han er sønnen vår. Ta godt vare på ham.". Intet mer, intet mindre. Ikke som faren hadde fortalt iallfall. "Men.. Fikk du egentlig vite navnet hennes? Hvis du kan etternavnet hennes også kunne det jo vært mulig å finne ut hvor hun bor."
"Hun trenger ikke noe etternavn, Julian. Sånne som henne er en del av evigheten. De lever etter sine egne regler, i sin egen verden. De har tross alt skapt denne verden."
"Ehh.. Hva mener du?" Julian begynte å lure på om faren i all hemmelighet alltid har vært gal. Det begynte å høres sånn ut. "Julian.. Moren din er A.."

Det smalt fra gangen. Flott. Nå var Eulalia og tvillingene hjemme. Nå som Julian og faren endelig hadde et ordentlig far og sønn øyeblikk. Så typisk at hun måtte dukke opp akkurat når det var snakk om Julians mor. "Halloooo?" hørtes den skarpe stemmen hennes fra gangen. "Nå er vi hjemme. Orion og Cora trengte noen nye klær, så vi handlet noen på vei tilbake fra skolen."
"Er ikke kjøpesenteret motsatt vei enn hjem fra skolen?" spurte Julian retorisk. Alle visste at svaret var ja. Eulalia dukket opp i spisestua og skulte fort til ham, før hun sendte faren sitt søteste "unnskyld"-smil og sa: "Unnskyld kjære, men ungene sa de ikke hadde noe å ha på seg i bursdagen til helgen. Da måtte vi bare dra og kjøpe noe." Hun satte seg forførende på fanget hans og kysset han, fortsatt med det "uskyldige" lille smilet sitt. "Den er grei Eulalia. Men ikke lær ungene at alt kommer gratis her i verden. De har da gensere og kjoler fra før." Hun så grådig fornærmet ut. Hun reiste seg brått opp og så sint på han. "Mener du virkelig at våre kjære barn skal trenge å gå i slitne, gamle klær i bursdag!?"
"Nei kjære. Jeg mener bare at ..."
"Nei da må vi faktisk ut og handle når det er behov for det! Da jeg hentet dem i dag, Marco, fortalte Orion fortvilet til meg at han gruet seg til helgen, for han hadde ingenting pent å ha på seg. Da må jo jeg som mor ta grep og kjøpe noe fint til han. Eller mener du jeg er en dårlig mor av den grunn?" Som vanlig overdrev hun helt ekstremt. Der stod hun og så ut som hun var knust over å ha fått høre at hun var en dårlig mor, noe absolutt ingen hadde sagt noe om. Julian kunne selvsagt godt ha fortalt henne det, men det var en annen sak. Faren så oppgitt ut, men ikke på en kranglete måte. "Nei da, Eulalia. Du har rett. Det er bare jeg som overtenker dette."
"Ja, det er det.", konstaterte hun fornøyd. "Da går jeg og gjør klar antrekkene for bursdagen til helgen. Julian, du kan sørge for at tvillingene spiser middag." så forsvant hun ut av spisestua igjen.

"Hvorfor finner du deg i at hun prater sånn til deg pappa?" spurte Julian faren sin, etter at tvillingene satt fornøyd foran tven med middagsfatene sine. "Hun hadde rett. Hun skal ha all rett til å kjøpe klær til barna hvis hun vet det er behov for det."
"Du vet da like godt som meg at hun lyver om det. Orion har minst 20 gensere og skjorter, og Cora har minst 30 kjoler, alle sammen kjøpt inn det siste året. Jeg nekter å tro på at alle de er utslitt allerede nå. Hun vil bare ha en unnskyldning til å bruke opp dine penger på noe poengløst. Hva skjedde med å fortjene det man får?" Julian hadde hatt denne samtalen med faren mange ganger før. Han ble så sint over at Eulalia kunne herse så mye, og spille på farens følelser for å få det som hun ville. Julian var forberedt på det vanlige svaret; "noen er heldige, men det kan man aldri satse på." Istedenfor overrasket han fullstendig: "Det er på tide du flytter herfra." Han så dønn alvorlig ut. Julian fikk frysninger. Faren hadde alltid vært veldig direkte, i noen tilfeller så direkte at noen ville ansett han som slem. Dette var ett av de tilfellene. Hvordan kan man bare si til sin 14 år gamle sønn at han plutselig må flytte? "Hva snakker du om? Jeg er 14 år. Jeg er ikke gammel nok til å kjøre enda engang, langt ifra å bo alene."
"Selvfølgelig mener jeg ikke alene." avbrøt han. "Det er en leir, i Long Island utenfor New York. Den er for sånne som deg ..."
"Hva mener du med sånne som meg? Er de misfostre alle sammen?"
"Julian.", sa faren skarpt. "Dette er alvor. Det er ikke trygt for deg å bo her lenger."
"Hvor kan være tryggere for meg enn mitt eget barndomshjem?"
"Et sted kalt Halvblodsleiren. Den er for de som er halvt menneske og halvt gud."
"Unnskyld meg, men sa du halvt gud!? Altså pappa, jeg vet at du har oppnådd mye og sånt altså, men ..."
"Ikke meg, ditt fjols! Moren din er gudinnen Afrodite, kjærlighetsgudinnen. Og jo lenger du blir her, jo farligere blir det for deg. Halvblodsleiren er det eneste trygge stedet for sånne som deg."
"Har du blitt sprø eller noe sånt? Hvordan kan jeg være sønnen til en kjærlighetsgudinne, jeg som ikke engang har fått en klem av andre kvinner enn tante Lucie."
"Det er bare sånn det er. Jeg forstår at det er vanskelig for deg å forstå, men du må akseptere at det er den du er. Jeg og du reiser i morgen. Du får bruke resten av kvelden på å pakke og ta farvel til søsknene dine."
"Får jeg aldri komme på besøk engang?" Julian visste ikke om han skulle gråte eller skrike. Dette var overhode ikke normale nyheter for en 14 åring. "Det er opp til deg, Julian. Du velger selv om du vil bli der og være trygg, eller om du vil risikere livet for å komme hit på besøk." Telefonen hans begynte å ringe. "Nå må du ha meg unnskyldt. Det er fra jobben. Men hør på det jeg sa: Pakk og si farvel til søsknene dine, for vi drar i morgen." Og med det forsvant han ut av spisestua, med en forvirret og såret Julian etter seg.