The school of elements

Kapittel 1

Helt normale 16 år gamle Rachel McConnor ble utvist fra skolen. Hun hadde ikke gjort det hun ble beskyldt for, men ingen ville høre på henne. Foreldrene hennes var skuffet og sinte, og hun bestemte seg for å rømme. Men før hun hadde rukket å pakke sakene sine inn i bilen møtte hun en ganske merkelig mann. Han hadde grått hår og skjegg, og han var ganske tynn. Mannen påsto at Rachel var veldig spesiell og idet han grep om håndleddet hennes, sa han med et skremmende smil om den altfor store munnen: "Kom barn, bli med meg".

Akkurat idet han begynte å dra meg etter seg, kommer det en gutt som er litt eldre enn meg gående mot oss. Han har gyllenbrun hud, svart, bustete hår og nydelige blågrå øyne. Rundt øynene er det to blå merker som ligner på to store vanndråper. Merkene lyser blått da han ser på mannen. Like etterpå forsvinner hånda rundt håndleddet mitt, og mannen forsvinner også. Det virket nesten som om han aldri hadde stått der og prøvd å dra meg med seg. "Rachel, vi må dra. Nå. Rektor Pearl forventer at vi er fremme før klokken 7 imorgen tidlig." sier gutten med stresset stemme.

Før jeg fortsetter vil du sikkert vite hvordan jeg, Rachel McConnor, ser ut.
Jeg har melkehvit hud, blå øyne og mørkebrunt, langt hår. Jeg er kanskje ikke det man vil kalle kort, men det ville ikke skade noen om jeg vokste et par centimeter. Jeg har høye kinnbein, øyenbrynene mine har naturlig fin form og øyevippene er lange. De høye kinnbeina, de fine øyenbrynene og de blå øynene har jeg fått fra mamma. Høyden kommer fra pappa, og hudfargen fra dem begge.

Jeg ser forvirret på gutten, og undersøker han med blikket fra topp til tå. Han har på seg en mørkeblå t-skjorte og en svart adidasbukse. På føttene har han svarte joggesko. Håret hans er svart og bustete, øynene lyseblå og han har lange, svarte øyevipper. Rundt øynene har han to merker som minner om store blå vanndråper, og blåfargen blir lysere der de møtes i midten av fjeset hans, like over nesetippen. Det ligner på en tatovering. En veldig fin en, bare sånn at det er sagt.
Han er høyere enn meg, kanskje rundt 1,80 eller noe, og han ser veltrent ut.

"Hvem er rektor Pearl? Rektoren min heter Ian Travis og er en mann. Og hvordan fikk du den gale mannen til å forsvinne? Hvem er du forresten, g hva er det du har i fjeset?." sier jeg mistenksomt før jeg vender blikket mitt mot hans igjen. Jeg møter ikke blikket hans helt fordi jeg bare greier å fokusere på de blå vanndråpene. "Har ikke Leona vært her?" spør han og ser overrasket på meg. Ignorer spørsmålene mine og blikket mitt helt. "Nei, og du svarte ikke på spørsmålene mine." sier jeg litt irritert. Han sukker og sparker vekk litt grus med tuppen av skoen. "Da blir dette litt vanskelig. Jeg er Oliver Grey og er elev på Elementskolen, og snart er du også det. Elementskolen er en skole for mennesker som er litt utenom det vanlige. De kan styre luft, jord, ild eller vann. Det kan hende at en elev har evnen til å styre to av elementene, men det er ikke ofte det skjer. Når det gjelder merkene i fjeset mitt, så får du vite det senere." sier han imens han holder et øye med armbåndsuret sitt. Før jeg får sagt noe har Oliver begynt å snakke igjen. "Leona," sier han med et lite snev av irritasjon i stemmen, "skulle komme til deg og foreldrene dine for å fortelle dere om alt dette. Nå får du vite det på Elementskolen isteden. Og hvordan jeg fikk mannen til å forsvinne skal jeg fortelle deg senere. Men han ble sendt hit av en kvinne som går under tittelen onde dronning Ava, for å, hvordan skal jeg si dette, drepe deg." sier han ganske sakte, som om jeg trenger å få det inn med teskje. "Men hvor ligger denne skolen, da?" spør jeg og hever et mørkebrunt øyebryn. "Jeg skal vise deg det når du har sagt ha det til foreldrene dine og fortalt dem hva som skjer. Men jeg kan godt bli med deg for å forklare litt." sier han som om dette er normalt. Noe som skjer daglig. "Jeg kan jo ikke bare bli med deg." svarer jeg og ser på ham. "Det er du nesten nødt til, det er farlig for deg her. Onde dronning Ava har sendt ut folkene sine for å bli kvitt element-temmere som ikke har fått ringen og masken sin." forklarer han imens han ser meg inn i øynene. "Ringen og maska si?" sier jeg dumt. "Ja. Alle element-temmere får en ring som er tilpasset til hver enkelt sine krefter, og det samme med maska." svarer han og nå smiler han ned mot en sølvring som glitrer på ringfingeren hans før han ser meg inn i øynene igjen. Jeg kjenner at hjertet mitt hopper over et slag. "Greit, men da går vi inn og snakker med foreldrene mine, da."

Sakte begynner vi å gå mot det lille hytte-lignende huset til venstre for oss. Huset er malt hvitt og hagen er full av trær og planter. Langs innkjørselen står det mange rosebusker som gjør at det lukter godt når vi går oppover mot inngangsdøren.
"Mamma! Pappa! Jeg må snakke med dere." roper jeg etter at Oliver har lukket døra bak oss. Jeg går inn i stua og setter meg ned i en av de to sofaene som står vendt mot hverandre. Oliver stiller seg ved siden av meg. "Du får lov til å sette deg, hvis du vil." sier jeg og prøver å smile til han. Han bare rister på hodet og gir meg et smil som får meg til å roe meg litt.
"Hva ville du snakke med o-" begynner mamma å si da hun og pappa kommer gående inn i stua, men hun blir fort stille da hun ser Oliver. Ansiktsuttrykket til pappa viser først at han er overrasket, men så blir det fort byttet ut med et hardt et. "Pappa, mamma, det går bra. Dette er ..." jeg stopper opp og kaster et blikk mot Oliver som smiler oppmuntrende til meg. "Dette er Oliver Grey, han er en venn av meg, på en måte." fortsetter jeg nølende uten å se på han. "Han skal fortelle dere noe." sier jeg fort og ser på Oliver i sidesynet. Jeg ser at han rynker på brynene, men at han fort henter seg inn igjen. "Eh, ja. Ja, det skal jeg." sier han høflig før han ser misfornøyd på meg. Jeg smiler tilbake til ham. Jeg snur meg mot mamma og pappa. Det virker ikke som om de bryr seg om de blå vanndråpene i ansiktet til Oliver.
Mamma og pappa ser på hverandre. Så sukker pappa. "Det trenger dere ikke." sier han sakte. Jeg ser nysgjerrig bort på han da han fortsetter. "Det kom ei jente hit igår, og hun var omtrent på din alder." fortsetter han. "Leona." hører jeg Oliver mumle, men mamma hadde visst hørt han. "Ja, det var det hun sa hun het. Hun fortalte oss om Elementskolen, og at du måtte dra dit. Vi ville ikke si noe til deg fordi at vi ikke ville at du skulle dra." sier hun og ser bort på pappa som om hun venter på at han skal si noe. Pappa ser tilbake på henne og reiser seg opp. Han kremter, og jeg ser storøyd på dem begge. "Vi har tenkt over det, og vi syns at du burde dra." sier han og bøyer seg ned for å gi meg en klem. Jeg sitter stivt og lar pappa klemme meg, og etter en liten stund kommer mamma også.
"Jeg beklager veldig at jeg forstyrrer," sier Oliver og høres litt utilpass ut. "Rachel, nå må vi dra." fortsetter han nølende og kikker på armbåndsuret sitt etter at han har smilt høflig til foreldrene mine. Jeg reiser meg sakte  da mamma og pappa har sluppet meg. "Greit, tingene mine står ute." sier jeg og kjenner varmen bre seg ut i kinnene. Mamma og pappa visste jo ikke at jeg egentlig var på vei bort da Oliver fant meg. De ser på meg en liten stund før de sier at jeg må holde kontakten med dem og at jeg må komme hjem i feriene. Jeg sier at det skal jeg, og så går jeg og Oliver ut for å hente kofferten og sekken som jeg hadde pakket.