Den nye jenta

Dagen var varm, skogbunnen var tørr og vinden mild. På bakken mellom to spesielt høye furutrær, lå en lys-grå, rund stein. Den hadde ligget der en stund, men noe annet hadde også vært rart, så langt inne i skogen. Og det som rarere var, var at en liten jente, i syvårsalderen, befant seg akkurat her, så langt fra landsbyen. Hun løp så fort hun kunne, gikk sent, og løp fort igjen. Slik fortsatte hun, fram og tilbake, helt til hun stoppet opp. Hun bøyde seg ned, og stenen hun plukket opp, var ikke større enn en 
knyttet spebarnshånd.

«Å, du lille gullet mitt». Øynene hennes var grønne og klare, håret var kastanjebrunt og bølgete, det rakk jenta ned til midjen. «Å, du lille gullet mitt».



 Vel inne i landsbyen, ventet ensomheten. Ensomheten, tristheten. Den gnagde. Stenen gled pent ned i den hvite forklelommen. Jenta gikk forbi en skokk med litt eldre unger. De begynte å hviske, noen lo. 
 Det knyttet seg i magen hennes. Hun skyndte seg hjem til huset der hun bodde. Mor satt og spant, noen andre tjenestejenter gikk og skurte. Ingen merket jenta. Hun var alene, alene om alt. Hun tok stenen opp, den lå perfekt i håndflaten hennes. En tåre falt. Den gled nedover kinnet hennes, falt mot bakken. Flere fulgte. De røde små leppene hennes berørte stenen. Den var våt av tårer.

Vinden rusket i jentas hår. Elva rant stri og sta. Gresset var mørkegrønt, og det suste i vinden. Vannet var mørkt, nesten svart. Himmelen var blå og skyfri, som om til og med været nektet henne å være lykkelig. Hun gynget stenen forsiktig opp og ned i hånden. Den strålte der den lå. Akkurat som vannflaten...

 Plutselig knyttet hun neven om stenen. Hardt. Hun la armen bakover og kastet stenen ut i vannet. Den lagde et fint lite plopp, mens den sank mot mudderbunnen. Nå var hun helt alene. Virkelig ensom. Ikke til å holde ut. Jenta snudde seg. En pike på hennes egen alder sto foran henne. Hun smilte vennlig. 

Øynene strålte, og håret var kort og lyst. Jenta smilte forsiktig tilbake. Sammen løp de opp i skogbrynet.