Askeladden og Svartefjell

Det var en gang tre brødre. Navnene de bar var Per, Pål og Espen Askeladd. Familien var nokså fattig, så de hadde lite av både mat, penger og klær. En morgen sa faren i huset til Per, «Vi begynner å gå tom for ved. Er du grei å gå ut og sanke litt?» Men Per svarte, 
«Hadde jeg ikke lovet mor å hjelpe til med brødbaksten, kanskje? Nei, jeg er opptatt. Pål har tid, det ser du jo.» Så faren spurte Pål. 
«Du, sønn. Har du både krefter og tid, så kan du vel gå ut til Svartefjell å sanke litt ved til mors brødbakst?»
«Å, nei far,» svarte han. «Jeg har nok med å stelle kyra nå etterpå. Men hva med Askeladden? Han gjør jo ikke noe mer fornuftig enn å sitte å rote i aska!»
«Jeg kan vel like godt gjøre det jeg, som noen annen» sa Askeladden. «Hvis jeg bare
kunne fått med meg litt niste og drikke til turen?» Moren sa da trett,
«Men gutten min, da. Du vet vi har så veldig lite i hus, men du skal nå få en liten brødskalk og noe ost. En liten melkeskvett skal jeg også sende med deg.» Så med det satte Espen avgårde inn i skauen med øksa på skuldra og og nista i skreppa si.

Men da han hadde gått et stykke, støtte han på en liten dverg.
«God dag, mann» sa dvergen.
«God dag, igjen» svarte Espen.
«Hva har du så i skreppa di?» ville dvergen vite.
Espen Askeladd svarte som det var at han bar med seg litt niste og en liten melkeskvett. Ikke var det mye, men nok til å mette en mage.
«Å, gid om jeg bare kunne få smake på nista di! Jeg har ikke ett noe på fryktelig lenge, og er så sulten at jeg knapt vet råd.»
«Jo, ta nå det du vil ha, jeg skal nok klare meg foruten til jeg kommer hjem.» «Du er vel en god sjel. Til takk vil jeg skylde deg en tjeneste. Er det noe du trenger hjelp til?» spurte dvergen. «Ikke akkurat nå, men ellers takk. Men om jeg gjør det, kan jeg vel rope?» «Om ikke så, så skal du få dette hornet av meg. Blås i det, og jeg er der innen et øyeblikk.» Så Espen tok imot gaven, takket og trasket videre. 

Da han hadde gått nok et stykke in inn i skauen, møtte han en nisse. «Hallo, mennesk'» sa den. «Hei, igjen.» 
«Hva har så du i skreppa di?» 
«Å, det er nå bare en liten melkeskvett, det.» 
«Gid, kunne jeg bare få smake! Jeg har ikke drukket dog melk på altfor lenge.» 
«Jo, ja» sa Askeladden. «Ta det du vil ha, jeg klarer meg nok foruten.»
«Takk, takk! For det skal du få en ring av meg. Den er sånn, at når du vender den tre ganger i hånden din, er jeg der på et øyeblikk» 

Askeladden takket for gaven og la i vei videre. Etter enda en stund, støtte han på ei gammal kjerring. Ho var både krokrygget og slitt, men holdt seg oppe. «God dag, mann» sa kjerringa. «God dag, igjen» var svaret hun fikk.
«Du fryser nok ikke om beina, du, som har så fine sko.» Askeladden så at den gamle kona var barbeint.
«Skoene er nå både hjemmelaget og utgåtte, men trenger du sko, skal du få dem.» 
«Gud velsigne deg gutt. Her skal du få som takk for hjelpen. Pass godt på det, og mist det ikke.» Og fram dro hun et rødt silkebånd. Askeladden takket, og gikk videre. 

Da han hadde gått langt om lenge, og lenger enn langt, hørte han en lys og lokkende stemme
bak trærne.
«Kom hit, da! Ikke vær redd» gjentok stemmen igjen og igjen, helt til han begynte å følge etter den, lenger og lenger inn i skauen. Nå og da skimtet han et yndig vesen som tittet fram bak en stein eller busk og smilte vakkert til ham. 
«Kom hit!» Espen fulgte etter, men huldra stoppet ikke før hun var kommet til en svær fjellvegg. Hun kakket på den med en stein, og ei glipe åpnet seg, akkurat stor nok til at en voksen mann kunne smette igjennom. Sammen gikk de inn, men med ett angret Espen. For fjellet bak ham, lukket seg med et brak. Og foran ham stod det mest heslige troll du kan tenke deg! «Hvem er du?» sa trollet med en ru og grov stemme. «Espen Askeladd, heter jeg» svarte han. 
«Hvor er jeg kommet?» 
«Svartefjellet mitt, kan du skjønne. Kom og et, barn, her er nok av mat!» 
Askeladden tenkte seg om, for visst var han sulten, men takket nei for han stolte ikke på trollet. Da begynte han å lure på hvor det var blitt av den vakre huldra, men der hun hadde stått for bare noen minutter siden, stod nå... «Mi trolldatter! Ho har jeg tenkt å få gifta vekk snart. Og jeg trur jeg nettopp fant en passende brudgom» sa trollet. 
«Hva?! Men...eh...jeg...øh...» stammet Askeladden.
«Vil du ikke, sier du?» Trollet stirret på Espen. «Vi får vel bare låse deg inne til du ombestemmer deg, da.»

Som sagt, så gjort. Snart var han satt bak lås og slå, og der skulle han være til han ville gifte seg med trolljenta. 
«Nei og nei, hva har du rotet deg opp i nå, da...» sukket Espen Askeladd. Det var da han kom til å tenke på hornet og ringen han hadde fått tidligere. Så han fant dem fram fra lomma, blåste i hornet, og vendte ringen som han var blitt fortalt. Og vips, så stod nissen og dvergen foran ham. Askeladden forklarte knipa for dem, og da de hørte det, brøt de opp den tunge døra. Og før han selv visste ordet av det, stod han ute i sola igjen. Da han snudde seg og ville take de to hjelperne, kunne han ikke finne dem noe sted. Fjellet var lukket og last, som om det aldri hadde vært åpent. 

Mens han stod der og tenkte, streifet tankene den gamle kjerringa han hadde møtt. Så han dro fram det røde silkebåndet fra lomma, og plutselig, der foran ham, stod ei så flott prinsesse at ingen har sett maken!
«Hvem er du, da?» spurte Espen forundret.
«Jeg er hun du lånte skoene dine til. I sju hundre år har jeg vært forhekset, men på grunn av din edelhet er trolldommen brutt.»
«Du får vel være med meg hjem du, da» sa han, for ho var så fager å se til, og fager å snakke med. Bryllupet stod i tre hele uker, og Espen og prinsessa levde lykkelige alle sine dager.