Faren min hadde fiskedilla, or'ntli' dilla. Han fiska støtt. Det vil si så fort muligheten bød seg. Om sommer'n betød det seine kvelder langs elva, om vinter'n betød det timer i kulde og knedjup snø for å dra nesten stivfrossen fisk opp av hull i isen.
- Om isen bærer kråka går pilker'n utpå, sa'n.
Som fedre flest ønska far min at avlegger'n skulle bli som ham. Faktisk var det ganske mye mas om det. Jeg hadde allerede flere interesser som tok tida hans, og med skolen ved siden av, blei det i grunnen nok. Men far min maste, og mor mi bad til slutt meg bidra til at det ble slutt på maset.
«Gi det en sjanse»,sa hun. Som sagt så gjort. Første sjansen ble pilketur. Det betød å stå opp klokka seks om morran for å rekke toget.
Da sønda'n kom våkna jeg veldig tidlig. Det svei under føttene når de traff golvet. Så kaldt var det. Bange anelser ble bekrefta da jeg etter å ha skrapt isen av innsida av vinduet, ikke kunne oppdage noen kvikksølvsøyle. Det betød mer enn 32 grader minus det.
Før jeg fikk returnert til senga var far min der. På med fire lag klær, avispapir til isolasjon, skinnlue med klaffer over ei finlandshette, så mange par sokker det gikk inni vinterskoa og polvotter over tjukke vanter.
Jeg prøvde meg: «Trur du fisken bit nå a, far?»
Faren lo og sa noe om at fisk kunne'n love.
De ti – femten minuttene det tok å gå til stasjonen virka som ei lita evighet. Frostrøyken sto som ei sky rundt hodet, og det knirka under skoa for hvert skritt og det knitra i tørre aviser når jeg trakk pusten. Aftenpostens morgennummer foran og Aften bak.
Det var ikke enkelt å bevege seg, og det å komme seg opp trappa og inn i toget var ikke lett med knær som nekta å la seg bøye.
Vel inn i kupeen turte jeg ikke sette meg. Alle klærne gjorde kroppen helt stiv som et spett, og jeg var redd for å ikke komme opp igjen. Far min bar på en ryggsekk av merket Bergans med fastspent isbor.
Sekken inneholdt sjølsagt pilkestikker, maggot og pilker. Han var stinn av forventning, og snakka i et sett om abbor og røye som om det var det viktigste i livet.
Togturen tok drøyt tjue minutter, og det ble fryktelig varmt inne i rustningen. Da vi kom fram var det å ake seg ned en bratt skråning ned til sjøen, eller fjorden som lokalbefolkningen kalte det. Jeg levde i den tro at fjorder bare var noe som fantes langs kysten.
Nedkjølinga var rask da vi kom ut, og jeg begynte å hakke tenner. Så fort vi var kommet ned på isen begynte en strevsom vandring i løssnø. Heldigvis var den ikke dyp, men for en som ikke klarte å løfte beina ble det såpass strevsomt at det ble varmt der inne igjen.
Etter noen hundre meter var det stopp. Far min kikka innover og utover som om han peila seg inn på noe, og satte sekken ned.
«Her»,sa'n, «her er det fisk».
På dette tidspunkt kom sola opp. Som glødende ild i en peis steg den opp over åsen i øst, uten at det hjalp nevneverdig på temperaturen. Det prikka i kjakene, og på tross av to par votter begynte han å merke at det var vanskelig å komme i kontakt med tomlenen sine.
Nå begynte en selsom dans. Far min jobba frenetisk med å bore høl i isen. Det gikk så fort at det var ikke til å tru. Så begynte han å sette ut redskap som skulle «stay put», som han kalte det, før han fant fram pilkestikke til meg.
Far min sprang omkring og spadde unna tynne ishinner som danna seg nesten før han hadde boret oppe av hullet. Så fikk jeg mitt eget hull, pilkestikka var klar med pilk som han forsiktig senket ned i hullet. Så var det å stå der og dra opp og ned, opp og ned, omatt og omatt.
«Inmmari gøy», tenkte jeg mens kulda beit meg i kjakene.
Plutselig hylte far min noe om napp, og dro opp en abbor. Den rakk å sprelle to ganger, og så var'n bånntæla. Den lå der og så ut som en stor U, og snart lå det masse U'er på isen.
Det beit og beit, men bare på maggoten. Jeg dro og dro, mens far min forsøkte å innbille meg at det var moro.
Slik sto jeg til klokka var tolv, i motlyset skyggen min ut som et solur med mekanisk urverk der armen gikk opp og ned uten at fisken beit. Inne i meg tenkte jeg at det beste på en søndag i februar var varm kakao, brødskive med brunost og skøyteløp på radio'n. Fikk'n fyr i ovnen en slik dag var det utrolig så koselig det kunne bli i heimen.
Jeg ble rykka ut av drømmen om kakao og rundetider da far min beordra oppbrudd. Toget hjem gikk om en time, og klokka to ville vi være hjemme. Med sekken full av U'er og fiskeutsyret atter i sekken, satte vi kursen mot skråningen som nå måtte forseres oppover. Tilbake på isen lå fjorten allerede attfrøsne pilkehøl som blå auer med briller, og vitna om vinterlig galskap. Å tilbringe så mange timer på isen i slik kulde var og ble galskap i mine øyne.
Midt oppe i skråningen mista far min fotfeste, og før vi visste ordet av det lå han i bånn av bakken igjen. Begge beina forsvant unna, han gikk rundt i lufta og landa på magan. Dermed var'n sjanseløs og forsvant ned skråningen som en olympisk bobkjører uten brems.
Nederst i bakken stoppa ferden med at han bora ansiktet ned i snøen. For første gang var jeg frista til å le, og det gjorde jeg. Kunne ikke la være. Far min banna og freste så snøen nesten smelta under'n. Såra stolthet genererte jamen mye varme. Han kom oppover igjen, og forbanna glatte sko.
På toget hjem snakka vi ikke mye. jeg gleda meg til å komme hjem til varmen og mors kakao. Han var trøtt og slapp, og hele kroppen bare slang med når toget ramla over skinneskjøter og krappe svinger. Da sa faren noe som tok neste natts søvn fra meg.
«Bare vent til sommer'n. Da skal jeg lære deg fluefiske.» Særlig! Særlig artig for en som egentlig ikke var interessert i det hele tatt.
