Fra SKAM serien presenteres: MARS OG SATURN.
NOORA (S2)
Det er ikke slik at hun planlagte dette. Faktisk var ikke Oslo noe plan engang, hvertfall ikke før hun var mye eldre. Hun hadde jo egentlig bestemt seg for lenge siden hvordan livet hennes skul...
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
AU:(alternativt univers) historie
LES: Denne historien baserer seg på SKAM. Handlingene fra Sesong 1 er uendret i historien, og noen av episodene fra sesong 2. Noen likheter med utviklingen videre vil være å finne, men denne historien er ment å ha sitt særpreg basert på mine ideer. Denne skrives litt 'on the go' og ting kan forandre seg etter hvert. Gi meg gjerne kommentarer og tilbakemeldinger, en vote(stjerne) og følg meg slik at jeg ser interessen for historien. Del den gjerne videre til folk også. Det er inspirasjon og boost, og da kommer oppdateringer fortere.
Ansvarsfraskrivelse/Disclaimer: Jeg gjør dere obs! på at jeg ikke er noe forfatter eller har noe med Nrk SKAM produksjonen å gjøre, dette er helt fiktivt. Jeg er også mye mer vant til å skrive på engelsk, og dermed kan flyten være litt dårlig til tider, men jeg håper dere liker den likevel.
Èn fot foran den andre. Hjertet banket og den dundrende lyden i brystet og den paniske pusten var alt hun hørte.
Ut.
Hun måtte ut. Veggene rundt henne føltes ut som hendene hans; harde, kalde og kvelende.
Trappene kom endelig til syne og hun snublet ned dem med et par glipp, men hentet seg inn ved hjelp av gelenderet. Dagslyset gjennom de doble ytterdørene traff henne endelig, og med en hard dytt svingte den ene opp og hun la på sprang over skolegården.
Det dryppet fra himmelen og hun lurte et kort øyeblikk på hvordan det kunne regne og være sol på samme tid og samme sted samtidig. Hun fikk lyst til å le av tanken for det var som et bilde på livet hennes.
Så bra og så fucka opp på en og samme tid.
Eller kanskje det var bare hun som var to versjoner av selv, som ikke klarte å finne ut hvem Noora egentlig var. Og akkurat nå ville ikke hun være noen av dem. Akkurat nå ville hun være den irriterende kråka som pleide å dukke opp utenfor vinduet hennes alt for tidlig på morgenen. Eller en seilbåt i middelhavet som vugget for seg selv uten en eneste bekymring. Eller kanskje en stein, som ikke hadde tanker og minner og følelser.
Mens skolen ble mer og mer fjern bak henne der hun jogget nedover gatene visste hun ikke hvor hun skulle – visste ikke hva hun skulle. Hun visste bare at akkurat nå kunne hun puste.
