Jeg ville ikke sagt at dette er min skyld. Tvert i mot. Det at jeg sitter og ser ut av vinduet på sykehuset med mange tusen tanker som surrer i hodet mitt, er ikke min skyld.
Jeg tittet forsiktig rundt på alle menneskene som løp ut og inn gjennom hovedinngangen. Alle de vettskremte ansiktuttrykkene, fikk meg til å tenke mer på hva jeg skulle gjøre. Vinduet var mulig å åpne, men det er ikke lov siden jeg befinner meg i 7.etasje. I et lite rom full av plakater med tegninger som jeg har tegnet. Bak døren som tilhørte rommet mitt pilte legene frem og tilbake. De er som noen små mus som prøver å gjemme seg for en katt, og det er jeg som er katten.
De nakne leggene mine berørte lufteventilen som la en svak bris i hele rommet. Hårene mine i nakken hadde reist seg med en gang sykepleieren min åpnet den, og har etter det ikke lagt seg ned igjen. Men selv om det er varmt ute, får jeg ikke lov å forlate rommet. Men de få som kjenner meg, vet at jeg ikke følger regler lenger. Bare mine egne, det er det som har holdet meg i livet.
«Iriiiiis...» Kroppen min skvatt raskt mot stemmen som hvinte mot meg fra himmelen. «Iriiiiis ...du kan fly...» Stemmen fikk nakkehårene mine til å reise seg enda mer, og til slutt føltes det ut som om de raste av nedover kroppen min og tok med seg alle de vonde tankene, og tankene ble til fugler. De 1000 blekksvarte fuglene strømmet ut av vinduet som hadde åpnet seg for meg. De fløy med elegante vingeslag vekk fra meg. «Du trenger dem... Tankene dine..» Stemmen har rett. Jeg kan ikke la en del av meg fly vekk fra meg, jeg trenger dem. Beina mine reiste seg automatisk og før jeg viste ordet av det, sto jeg oppreist i vinduskarmen. De numne fingrene mine strøk seg oppover armen til de fant ledningene som legene hadde stappet i meg, som de dro ut.
«Jeg har ingen vinger» Jeg kunne godt høre den hese stemmen min. Den er hes etter at jeg brølte til speilbildet mitt i går. Men jeg synes ikke synd på det. Det fortjente å få høre sannhet om seg selv; hvor stygg og feit det er. Og det eneste speilbildet gjør med livet sitt er regler om mat og trening. Men uansett for mye det trente eller hvor lite det spiste ble det bare verre. «Du er ikke vert en dritt, ingen liker deg» Ordene jeg fortalte det, surret fortsatt rundt i hodet mitt. Som reaksjon hadde speilbildet bedt om hjelp, noe jeg selvfølgelig ville. Det har nå i en lang tid vært slemt mot meg; slått meg, kuttet meg, grått til meg og lurt meg. Jeg har prøvd å utrydde det før, men har aldri lyktes. Fordi det vil alltid bli flere av de, og de blir slemmere og styggere.
«Du har vinger...» Det føltes ut som om de 1000 kiloene på skuldrene som hadde fløyet som svarte fugler, hadde kommet til ryggen.. De svarte fjærene kilte på den lettkledde ryggen min, men jeg har aldri følt meg så avslappet som jeg gjør nå. Noe jeg er takknemlig over. Jeg hviler og hviler, men jeg blir aldri helt uthvilt.
De bare tærne mine hjalp meg å holde balansen på vinduskarmen, mens fingrene mine tullet seg inn i den hvite kjolen kroppen min var dekket i. Den er like hvit som ansiktet mitt var når jeg feilet forsøket mitt på å utrydde speilbildet mitt.
«Flyyyyy...fly som fuglene» Denne gangen kom stemmen fra skyene. Langt der oppe kan jeg tyde en engel som sitter og venter på meg. Jeg smilte til den og kastet det blekksvarte håret mitt bakover mot vingene. Det var som om fingrene mine fikk sine egne vinger og flydde mot himmelen.
Alle cellene mine danset rundt i kroppen min, og jeg kunne tydelig kjenne hver enste en. Like energiske som cellene mine, var de rolige. Det føltes ut som om jeg hadde full kontroll over dem for en gangs skyld. Det føles også ut som om alle kroppsdelene mine våknet til liv og vil fly. Nesten lydløst hvisket jeg et svakt farvel. Farvel til alle mennesker med vettskremte ansiktuttrykk. Farvel til alle vonde minner, og farvel til alle som har lagd dem.
Jeg fløy. Vingene fløy meg oppover mot engelen som satt og ventet på meg. Når ansiktet mitt berørte den fortryllende skyen, forsto jeg med en gang at det var her jeg tilhørte.
Med engelen oppe i skyene...
