Robin packalen a true friend (NORWEGIAN)

Del 22

hei




Da har jeg skrevet del 22 til dere!!! Så er kommer den!!!!




Dette kunne virkelig ikke bli bedre. Ingen ting kan ødelegge denne dagen her. Leppene våres beveger seg i takt med hverandre. Jeg setter meg oppå fanget hannes. Jeg har armene mine rundt nakken hannes, Han holder meg rundt livet. Dette kunne virkelig ikke bli bedre. For en herlig dag. Plutselig ringer telefonen min. Jeg ser bort på bordet og ser at det er mamma. Noe som betyr at jeg må svare. Jeg går irritert av fanget til Robin. Jeg svarer og hører at mamma er helt hysterisk.




Jeg svarer og hører at mamma er helt hysterisk. <<Mamma hva sker>> sier jeg og prøver og være rolig. <<De traff han, bilen traff han>> hvisker hun med en gråte kvalt stemme. <<Bilen traff hvem?>> spør jeg henne. <<Elias,han ble påkjørt uten for sykehuset. Han er hardt skadet, det er ikke sikker at han kommer til å overleve. Du må komme nå med en gang>> sier hun til meg. Det føltes som om noe stakk meg i magen, når hun sa at det var Elias. Jeg kjenner at en tåre renner nedover kinnet mitt. Alt føles bare helt tomt. Hva om han dør. Hva om han drar fra oss. Jeg snur meg mot Robin. <<Hva er det jenta mi>> sier Robin fort og kommer og holder rundt meg. <<Elias har blitt på kjørt, og det er ikke sikkert at han kommer til å overleve>> hulker jeg inn i skulderen hannes. <<Jeg ringer mamma så kan hun kjøre oss til sykehuset>> sier han og tar fram telefonen sin. Han holder rundt meg mens han snakker med moren sin. <<Hun kjører nå>> sier han og kysser meg på pannen. Vi hører at moren til Robin parkerer i innkjørselen. Det første jeg gjør er å løpe ut i gangen og ta på meg noen enkle sko. Jeg løper ut i bilen og setter meg inn bak sammen med Robin som kommer rett etter meg. Moren til Robin kjører så fort hun kan til sykehuset. Jeg er egentlig ikke så veldig glad i sykehus. De gir meg en dårlig følelse. De lange gangene som er helt hvite og ikke stopper noen steder. Den guffene lukten. Jeg liker det ikke i det hele tatt.




Jeg løper inn og finner mamma så fort jeg kan. Jeg løper inn i armene hennes. <<Hvor er han, kan jeg se han>> spør jeg og ser på henne. Hun ser på meg med triste øyne. <<Han oppereres nå. Men vi får lov til å sitte inne på rommet hannes og vente på at han skal komme tilbake.>> sier hun og ser på meg. Jeg ser at pappa kommer løpendes nede i gangen. Jeg slipper mamma og går heller inn i armene til robin. Han holder hardt rundt meg. Han visker hele tiden i øret mitt at alt skal gå bra. Mamma tar oss med inn på rommet vi har fått å vente på.










Jeg ligger med hodet mitt på skulderen til Robin. Jeg kan egentlig ikke tro at dette skjer. Han fortjener ikke dette. Jeg ser opp på Robin, det ser ut som om det har rent noen tårer nedover kinnet hannes også. Han har virkelig fått et godt forhold til Elias. De er som to kompiser som kan gjøre alt mulig rart sammen. Selv om det er forskjell på alderen. Vi sitter lenge og venter. Det kommer en lege inn noen ganger og oppdaterer oss på hvordan det går. Men det skjer ikke noe nytt. Jeg føler at jeg bare er tom for ord, jeg er tom får tårer. Hele meg er tom. Men jeg er virkelig glad for at Robin er her for å støtte meg igjennom dette. Jeg hadde virkelig ikke klart med uten han. Men det er jo ikke lenge til han drar på turne. Jeg kommer virkelig til å savne han.




Vi har sittet og ventet i flere timer. Legene kommer fortsatt innom med litt informasjon. Men det er sjeldent det er noe nytt. Jeg ser at en lege med munnbind kommer inn døren. Han tar av seg munnbindet før han begynner å snakke. Han babler først om hvilket skalder han fikk. Han fikk et veldig hardt slag mot hodet. Han hadde brekt en arm og forstuet en fot. Men han sier ingen ting om at han overlevde. Han ser på oss alle. <<Men når det er sagt.....>> sier han og ser på oss










Det kommer en del til etter jeg har dusjet! :D










HVA TROR DERE SKJER??




TROR DERE HAN OVERLEVER??




MERE??