Robin packalen a true friend (NORWEGIAN)

Del 23

hei alle sammen!

Her er en ny del til dere!

Vi har sittet og ventet i flere timer. Legene kommer fortsatt innom med litt informasjon. Men det er sjeldent det er noe nytt. Jeg ser at en lege med munnbind kommer inn døren. Han tar av seg munnbindet før han begynner å snakke. Han babler først om hvilket skalder han fikk. Han fikk et veldig hardt slag mot hodet. Han hadde brekt en arm og forstuet en fot. Men han sier ingen ting om at han overlevde. Han ser på oss alle. <<Men når det er sagt.....>> sier han og ser på oss

<<Men når det er sagt, Så er han i koma. Men det ikke sikkert han overlever det>> sier legen og ser på oss med sympati. <<Det kommer snart noen leger hit med han. >> sier han og går ut av rommet igjen. Jeg sitter bare og stirrer tomt ut i luften. <<DN, skal du ha noe å drikke eller spise?>> spør mamma og ser på meg. jeg bare rister på hodet.

Robin sitt synspunkt!

<<DN, skal du ha noe å drikke eller spise?>> spør moren til DN. Men hun bare rister på hodet. Der er som om hun nekter å si noe. <<DN, du må spise noe>> sier jeg og ser på henne. <<Du bestemmer ikke over meg>> sier hun og ser rett frem. Jeg legger armen min rundt henne for å prøve å roe henne ned. <<Ikke rør meg!>> sier hun og reiser seg opp og går ut av rommet. Jeg reiser meg opp for å gå etter henne, men moren hennes stopper meg. <<Bare la henne gå, og ikke la noe av det hun sier gå inn på deg. Hun er bare veldig lei seg. Jeg tror hun fortsatt er i sjokk.>> sier hun og smiler svakt til meg. Jeg smiler svakt tilbake og setter meg tilbake på sofaen. Jeg vill egentlig bare løpe etter henne. Men jeg forstår at hun trenger litt tid for seg selv. <<Jeg får gå å se etter henne>> sier faren til DN og går ut døren.

DN sitt synspunkt!

Jeg setter meg ned på en benk utenfor sykehuset. Jeg klarer ikke dette lenger. Hva om jeg ikke får lillebroren min tilbake. Jeg vet at han er plagsom og liten. Men jeg føler at jeg har kommet så mye nermere han i det siste. Og jeg vill ikke miste han for noe. Jeg hører at sykehus døren åpner meg. Jeg forventer egentlig at det skal være Robin. Men jeg ser opp og ser at det er pappa som kommer. Han setter seg ned vedsiden av meg. <<Ossen går de vennen?>> sier han og ser på meg med triste øyne. Jeg svarer ikke, jeg bare ser rett frem. <<Jeg skjønner at du synnes dette er vanneskelig, men du kan ikke la det gå utover Robin. Han fortjener ikke det.>> sier pappa og ser på meg. Jeg kan jo ikke la det gå utover Robin. Jeg føler meg som en sykt dårlig person akuratt nå. <<Ble han lei seg?>> spør jeg og ser på pappa. <<Jeg tror ikke at han tar det så ille inn på seg, fordi han vet at du er lei deg>> sier pappa og smiler til meg. <<Jeg vet at du er bedre enn dette DN, han vill bare være her for deg>> sier han og legger en hånd på skulderen min. Jeg ser opp på han og smiler svakt. <<Skal vi gå inn igjen>> sier pappa og reiser seg opp. Jeg reiser meg opp og blir med han inn igjen.

Jeg går etter pappa in på sykehus rommet. Jeg ser bort for å se om Elias ligger der. Men det gjør han ikke. Jeg går og setter meg ned vedsiden av Robin. Pappa tar med seg mamma ut av rommet, sånn at vi kan være i fred når vi snakker. <<Unnskyld>> sier jeg og ser på han. <<Du har jo ingen ting og si unnskyld for>> sier han og tar hånden sin og stryker meg på ryggen. <<Jeg har jo det, jeg var frekk mot deg fordi jeg ikke vet helt hva jeg skal si. Jeg er så redd for å miste han.>> sier jeg og kjenner at det renner en tåre nedover kinnet mitt. <<Det går bra, jeg vet at du er lei deg. Og ingen av oss vill miste han, han har blitt som en bror for meg også>> sier han og kysser meg på kinnet.

Mamma og pappa kommer inn på rommet igjen, etter at jeg og Robin har snakket. Men fortsatt ingen Elias. Hvor lang tid kommer det til å ta før han kan komme. Jeg merker egentlig at jeg begynner å bli trøtt. Jeg legger ned hodet mitt på skulderen til Robin. Men jeg vill ikke sovne, jeg vill ikke gå glipp av noe. Men det er ikke så veldig lett. En liten blund kan vell ikke skade noen. Jeg merker at jeg begynner å falle inn i drømme land.

Jeg våkner opp til lyden av gråting. Jeg ser bort på mamma og pappa som sitter sammen og gråter. Jeg ser på Robin som også har tårer som renner ned kinnene hannes. <<Hva skjer?>> spørr jeg og ser på mamma og pappa...

Nå begynner det å bli trist her dere. Men jeg håper dere likte denne delen.

Hva synnes du?

Hva tror du skjer?

MERE?