Life's A Penalty

2. kan jeg hjelpe deg?

Vi skal flytte...

Jeg så hvordan Michaels øyne gikk fra vennlige og myke til triste og dype. Han stirret tomt på meg. "Hva?" var alt han fikk frem. Jeg så ned på skoene mine, et par lakserosa nike-joggesko, og nikket forsiktig. "Ja."

Han ristet på hodet, tydelig skuffet. "Hvor da?" spurte han varsomt, og så på meg. Jeg sukket dypt. "Middletown, Rhode Island".
Michael stirret forskrekket på meg. "Hva?! Det er jo nesten tvers over landet!". Utbruddet hans skremte meg litt, og få ting skremmer meg. Bare tanten min, høyder og kaffe skremmer meg. Ikke døm meg om kaffe-delen. Kaffe er bare skummelt, okei?

Tilbake til Michael, han stirret fortsatt på meg og prøvde å få meg til å svare ham. "Hallo? Jorda kaller Chris!" hviske-ropte han til meg.

Jeg sukket igjen. "Ja, det er langt, Jeg vet. Pappa fikk nylig vite at han hadde fått ny stilling i jobben, og vi må flytte til Middletown. Jeg vet det er langt, og jeg vet ikke om jeg klarer å flytte fra alt jeg har her. Deg, laget vårt og i det hele tatt. Jeg er svak!". Jeg tok en pause, og kjente at det prikket bak øynene mine. Jeg benyttet sjansen til å se Michael inn i øynene. De var også på vei til å bli blanke. Jeg sukket igjen.

"Men vi kan vel fortsatt ha et sånt 'langdistanse-forhold'? Uff, det høres så klisjé ut. Vi kan vel skype eller facetime?". Jeg så spørrende på Michael, og smilte skjevt. Og til min store lettelse, smilte han tilbake.
"Selvfølgelig skal vi det, Chris!". Han dro meg inn i en uventet klem. "Når drar dere?".

Jeg tenkte meg om. I dag var det... Tirsdag? Sikkert. "Vi drar på mandag," mumlet jeg i armkroken hans. Han slapp meg, og jeg kunne se han hadde en idé. "Men da må vi jo ha en OVERNATTING før du drar!!!" hvinte han, enda mer jentete enn i sånne klisjé tenåringsfilmer. Jeg kunne ikke se for meg Michael som jente, egentlig. I så fall var han den styggest kledde jenta jeg noen gang har snakket med.

Ikke misforstå meg, Michael er snill og kul og alt det. Og for all del en super venn, men mote har han aldri forstått seg på. Enkelte dager viser han seg på skolen i sennepsgule gensere, militærbukser og rød parkas i tillegg til lilla bandana. Huff. Den gutten får nok bot av motepolitiet, og hvis det var opp til meg, hadde jeg tvunget ham til å gitt alt han eide av grusomme plagg til veldedighet.

Én gang, så jeg ham på kjøpesenteret iført en knallgrønn genser med Ole Brumm, lilla og rød-stripete pysjbukser og en fedora-hatt. Du vet, en sånn hatt som nebbdyret Perry går med. Og ikke minst måtte han gjøre et stort nummer ut av det, og gå rundt og fortelle alle som så rart på ham at han skapte en ny trend, og at snart alle ville gå rundt kledd sånn.

Etter det hadde han tumlet bort til meg, hvor jeg sto halvgjemt bak et piano og lo meg ihjel. Så måtte han selvfølgelig gå enda en runde (med meg på slep) og fortelle folk at jeg var inspirasjonen hans. Der og da fikk jeg mest lyst til å synke ned til første etasje.

Michael er så klein av og til.

Jeg, derimot, liker å kle meg mer enkelt. Svart, hvit, grå og gull er farger jeg interesserer meg i for tiden.
Høyhalsede gensere, lange og elegante kjoler, lyse bukser og enkle sko er min greie. Men det er min greie.

------

Jeg satt i sofaen og kikket gjennom filmer mens jeg ventet på Michael. Popcornet stod klart på bordet, sammen med to flasker brus. Pizzaen hadde fortsatt ti minutter igjen i ovnen.

Jeg hørte et par føtter som subbet bortover på grusen utenfor huset vårt, og bort til ytterdøra vår. PLINGELING PLONGELONG. Jeg skar en grimase. Jeg kan virkelig ikke fordra den skrekkelige tonen som kommer fra ringeklokka vår. Jeg hater den.