Life's A Penalty

3. Michael?

"Kjenner du meg ikke igjen?" spurte han.

Jeg trakk meg til side sånn at han kunne komme inn. "Michael? Er det virkelig deg?" spurte jeg.

"Jeg tenkte å overraske deg, så hvorfor ikke kle meg 'mer normalt' som dere jordboere sier?" svarte Michael og trakk likegyldig på skuldrene.

Jeg ristet på hodet. "Jeg visste du var et romvesen! Neida, jeg visste ikke at du faktisk eide noe plain. Jeg mener, hvis du har sett deg selv i speilet i det siste, har du bare gått i de mest sprø antrekkene man kan tenke seg. Skulle trodd du gikk på karneval hver eneste dag," sa jeg.

Michael stirret liksom-såret på meg, og tok seg til brystet. "Det der var sårende, Chris. Ikke kult," påpekte han.

Jeg bare lo. "Sett deg, mister. Du kan velge film, jeg finner ingen interessante," mumlet jeg.
Michael smilte bredt, tok en neve popcorn og satte seg godt til rette i sofaen.

"Skal vi se... Frozen?".
"Sett den for mange ganger."

"The Maze Runner?".
"For dramatisk."

"Maleficent?".
"For klisjé."

"Du er umulig."
"Takk, du er ikke så verst du heller."

Jeg smilte et stramt smil mot ham, og han sparket meg svakt på leggen.
"Au!" jamret jeg, og dro opp beina mine. "Er du pyse eller, Chris? Det var jo ikke hardt engang. Jeg skal vise deg hardt..." begynte Michael, men jeg avbrøt ham.

"Ikke prøv deg engang, og forresten så har jeg følsomme legger..." advarte jeg ham. Han fnøs bare.

"Da blir det The Conjuring 2," smilte han, mens jeg stirret forskrekket på ham. "Fyf...," mumlet jeg.

Men det var for sent. Michael hadde allerede leid filmen og trykket på play. Jeg kommer til å dø etter denne filmen, tenkte jeg. Jeg har hørt alt for mye snakk om akkurat The Conjuring 2, at den er så skummel at du ikke skal se den hvis du har hjerteproblemer...

"Slapp av, det er bare en film!" prøvde Michael oppmuntrende. Jeg presset frem et falsk smil, og sukket.
"Jeg vet."

---------

"Det var verdens beste film på lenge! Blir du med å ser The Conjuring 3 hvis den kommer ut?" spurte Michael etter at rulleteksten hadde begynt å komme.
Ingen svar.

"Chris? Går det bra?". Nå var han mer alvorlig i stemmen, og så på meg med et bekymringsfullt uttrykk i stemmen.

Jeg kjente jeg var på gråten, og uten å helt å være klar over det, slang jeg meg rundt halsen på Michael. Han tok meg imot og her satt vi.

"KAN JEG BLI MED N... UUUUU CHRISS HAR DU FÅTT DEG KJÆRSTEEEEE?!" kom det fra trappa. Jeg snudde meg raskt og tørket et par tårer som hadde sneket seg ut mens vi klemte.

"For det første, nei, du kan ikke bli med på overnattingen. Og for det andre..." Jeg trakk pusten. Det var mange ord.
"Dette er Michael," sa jeg, og Michael bak meg smilte mot William.

"Mike!!!!" skrek William. Han trampet ned trappa, og mot Michael. "Will! Skjer'a?" Michael holdt ut knyttneven sin, William gjorde det samme og de skulle til å slå dem mot hverandre.

Plutselig forandret Michael på hånden sin, og han gjorde den om til et peace-tegn.
"Snegle!" ropte de i kor.

Jeg kunne ikke annet enn å le av dem. Unger i sitt naturlige habitat.

--------

"Hvor skal jeg sove daaaa?" sutret jeg. Michael hadde nettopp kapret senga mi, og 'snorket' dypt i den. Jeg sukket, og fikk en ide. Jeg tok sats fra andre siden av rommet, og stille hoppet opp på ham.